Selvbekreftende krigsbilder

Enkelte har reagert på tabloid-versjonen («Glem krigen, lær om klima!») av mitt kritiske foredrag om De hvite bussene under Forskningsdagene 2007. De hvite bussene, som siden 1992 har tatt over 100 000 norske ungdommer med til nazismens konsentrasjonsleire i Polen og Tyskland, er på mange måter et nærmest uangripelig tiltak. Å få oppleve et tidsvitne som forteller om sine opplevelser on location vil for mange unge være et sterkt møte med historien. Ingen kan heller være imot den erklærte målsetningen om å dempe opp for «...en stadig voksende nynazisme».

Likevel, ingen institusjon kan være hevet over kritisk refleksjon i et demokrati. I foredraget stilte jeg derfor spørsmål ved hva disse turene egentlig skal tjene til. Fortjener de den dominerende markedsposisjonen de har fått? Bør de gjøre noe annerledes? Fins det ikke alternative, kanskje bedre måter å formidle historie og gode verdier på? Skal norske ungdommer også i fremtiden busses rundt fra den ene KZ-leiren til den andre i Tyskland og Polen?

Enkelte elever har forsvart De hvite bussene ut fra egne erfaringer. For noen blir turen en givende opplevelse. Men ikke for alle. Noen foreldre har fortalt meg at skolen i deres tilfelle ikke ville medvirke på noen måte, heller ikke gi spesiell undervisning i forkant. Ungdommene reiste til Auschwitz uten noen lærer med seg. Det var heller ikke noe tidsvitne i bussen deres, men bare en ung guide som viste film fra KZ-leire. Utbyttet ble magert.

Flere eldre mennesker viser – tidvis indignert – til at disse turene jo holder nynazisme og «Holocaust-fornektelse» i sjakk. Men gjør de nå egentlig det? Ny og gammel nazisme er faktisk ikke nødvendigvis to sider av samme sak. Den historiske nazismen i Tyskland – og europeisk fascisme generelt – var et produkt av spesielle forhold i samtiden, kanskje særlig trusselen fra Sovjet og kommunismen. Disse betingelsene er ikke til stede i dag, rett og slett fordi de europeiske samfunn har forandret seg siden 1930-tallet. Nazismen er død i sin opprinnelige form. Nynazisme er noe annet; et marginalt fenomen blant sosialt marginale unge menn utstyrt med hakekors etc.

«Alle» synes å ta for gitt at besøk i KZ-leire er det beste motmiddel mot nynazisme, men det er slett ikke gitt. (Forebyggende politi-arbeid har derimot vist seg effektivt.) For de ytterst få ungdommene som måtte være i faresonen kan slike turer endog virke mot sin hensikt, fordi nynazismen som subkultur i stor grad dyrker nattsiden ved nazismen; ondskapen. Uansett, det er de færreste norske ungdommer som føler dragning mot nynazisme eller for den del vil benekte at KZ-leirene fantes. Disse gode formål kan derfor neppe alene rettferdiggjøre turene.

Andre har hisset seg opp fordi de tror jeg vil forvise Holocaust og KZ-leirene til historiens skraphaug. Vi skal selvsagt ikke glemme 2.verdenskrig, heller ikke annen historie for den del. Mitt hovedanliggende er derimot å spørre hvor lenge det tradisjonelt selektive og selvgode bildet av begivenhetene i 1940-1945 kan la seg opprettholde.

Fortellingen om 2. verdenskrig, og okkupasjonstiden i Norge, er helt fra 1945 av blitt retusjert for å tjene visse hensikter. Dette er for øvrig ikke et særnorsk fenomen, men en praksis som kan gjenfinnes i mange europeiske land. Her hjemme har ett viktig politisk formål vært å fremme nasjonal stolthet og identitet gjennom å rendyrke fortellingen om "de gode nordmenn". Et annet har vært å bruke skillet mellom motstand og samarbeid pedagogisk, som et skole-eksempel på entydige, moralske valg mellom godt og ondt. Denne spesielle bruken av 2.verdenskrig som moral-leksjon gjelder, som alle vet, også storkrigens motparter. Også her har svart-hvitt bilder dominert. De allierte var gode, mens aksemaktene og fremfor alt tyskerne representerte ondskapen. Inntil nylig var det derfor tabu å nevne for eksempel at sovjetiske soldater i 1945 voldtok 2 millioner tyske kvinner i alle aldre og at ca.240 000 av disse kvinnene døde som følge av skadene.

De hvite bussene faller på mange måter inn i det samme, kjente mønsteret. Visse historiske opplysninger løftes frem, mens annen informasjon – som ikke passer inn i budskapet en vil formidle - blir nedtonet eller fortiet. Denne praksisen kan gi et komfortabelt og selvbekreftende bilde i den forstand at grusomheter er noe "de andre" har ansvaret for, mens det bare er «vi» som måtte lide. Det betenkelige er imidlertid at forbrytelser begått under nazismen dermed ikke angår «oss», samtidig som lidelsene til «de andre» blir ugyldiggjort.

Denne typen kritikk mot De hvite bussene er ikke av ny dato. Dagbladet anmeldte i fjor (27.2) organisasjonens læremateriell under tittelen Skandaløst om Holocaust og kalte den historieforfalskning, fordi nordmenns bidrag til jødeutryddelsene overhodet ikke var nevnt. Faktum er at hundrevis av offentlige tjenestemenn, de fleste ikke medlemmer av Nasjonal Samling (NS), uten protester ga små eller store bidrag til at 732 norske jøder ble drept i konsentrasjonsleirene. Blant de offentlige instansene som medvirket kan nevnes politi- og lensmannsstasjoner over hele landet, Telegrafverket, Statistisk sentralbyrå, Administrasjonsrådet samt fylkeskommuner og kommuner. I tillegg ble et hundretalls drosjesjåfører leid inn for å frakte jødene til utstikker 3 i Oslo, der norsk politi overleverte dem til SS.

Forbrytelsen mot de norske jødene ble for øvrig, interessant nok, tillagt liten egenvekt under rettsoppgjøret. Flertallet av de medvirkende, som ikke hadde vært NS-medlemmer men «bare» fulgte ordre, ble ikke straffet. Og selv de hovedansvarlige, ledende NS-embetsmenn i Statspolitiet, kunne få milde straffer eller endog bli frifunnet.

Nettopp denne dystre delen av norsk okkupasjonshistorie, som først de siste årene har kommet frem i offentlig debatt, om enn ikke i De hvite bussene, viser ellers hva som kan skje når den moderne stat med sine byråkratiske systemer kommer i gale hender. Slik sett er det ikke noen vesensforskjell på krigstidens norske funksjonærer og deres tyske kolleger, som også bare fulgte ordre og ga sine talløse, små bidrag til Holocaust. Kun det totale omfanget av forbrytelsene er annerledes. Ondskapen tar altså ikke nødvendigvis form av en umenneskelig SS-fangevokter, men kan også fremstilles som en ganske alminnelig norsk funksjonær ved sitt skrivebord i Statistisk sentralbyrå. Denne erkjennelsen gjør at KZ-leirene angår «oss», og det på en måte som har klar relevans for fremtiden.

De hvite bussene har en unik mulighet til å gi norske ungdommer en større historisk og kritisk bevissthet, men skal dette oppnås er det ikke nok å vise dem KZ-leire. Leirene bør settes inn i en større sammenheng; tyske velgere stemte f eks ikke Hitler til makten fordi de var anti-semitter.

Nordmenns medvirkning må dessuten synliggjøres – sammen med de enorme lidelsene som ble påført uskyldige også på «feil side».