Selvbestaltet syndebukk

Tommy Kristoffersen er en ensom mann, uten meningsfull kontakt med andre mennesker. Vi følger ham gjennom en kort, men skjebnemettet periode, der han forbereder seg til, og etter hvert reiser til, lillebrorens bryllup.

Han bærer på tunge minner om den typen familiebegivenheter. Da søsteren giftet seg, drakk han seg sørpe full, mye av målsettingen hans denne gangen er å ikke gjøre det samme. Men det gjør han, naturligvis.

Så enkel, jeg hadde nær sagt banal, er rammehistorien i Odd W. Suréns roman «Dråper i havet». Men innen denne rammen utspiller det seg drama, om enn lavmælt og nærmest upåaktet av andre enn den stakkars Tommy Kristoffersen selv. Idet boka toner ut, har han nådd fram til en slags erkjennelse: «Alt må forandres», er romanens siste ord. Da har han gjennomgått en i hvert fall fysisk renselse, ettersom han har kastet opp mye av det han har tyllet i seg under bryllupsfesten.

Skam

Kristoffersen har påtatt seg en rolle her i verden, en rolle bare han vet om, i den grad han fullt ut er seg den bevisst: Han er en selvbestaltet syndebukk. Uten at andre er klar over det, aksler han deres skyld og skam, bærer den, som om den var hans egen. Når den usedvanlig usympatiske søsteren forsøker å fralure ham hundretusenvis av kroner avslører han henne glatt, men han er likevel med på spillet, mens han hele tida ser i gulvet. Han kan ikke møte blikket hennes, skammen er hans mer enn hennes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skammen begrenser seg ikke til andre, Kristoffersen skammer seg også over seg selv og sin egen ulenkelige kropp. Det er en nærmest middelaldersk dualisme i boka, et skille mellom kropp og sjel: Kroppen lever sitt eget liv, avsondret fra det som måtte være av edelhet og skjønnhet: «Tarmene var urolige, de visste jeg skulle reise, andre organer hadde sladret. Kroppen er mange, jeg er bare en, og det er dem mot meg.» Sitatet er representativt, både for Suréns evne til presise formuleringer, og for Tommy Kristoffersens kretsing rundt kroppens «lavere» funksjoner, ikke minst det uutholdelige faktum at den kvitter seg med avfall. Andre ganger blir Surén mer affektert enn elegant: «Kroppen er en morder, og jeg unner den ingen heiagjeng.»

Slektninger

Tommy Kristoffersen er ingen «ny» skikkelse i norsk litteratur. Vi finner åndelige slektninger i bøker av forfattere som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Og bak Suréns kortfattede historie - hans første roman, for øvrig, tidligere har han skrevet noveller - aner vi et litterært «program» selv om Surén selv kanskje vil reservere seg mot denne formuleringen. Litteraturen skal ikke være nyttig i tradisjonell forstand, den skal ikke ha noe konkret og åpenbart formål, den skal preges av «åpen anvendelighet» for å bruke Suréns egen formulering. Ut fra denne målsettingen synes jeg han har lyktes, han går ikke i noens eller noes tjeneste i denne boka, den lever sitt eget, selvstendige liv, frigjort fra alle utenforliggende hensyn. Her oppdras og opplyses ingen! Så får det være opp til hver enkelt å vurdere i hvor stor grad man rent personlig lar seg begeistre, eller rive med, både av boka og av de litterære prinsippene som bærer den oppe. Selv opplevde jeg en nestens Surénsk dualisme: Tidvis avsky og tidvis medlidenhet. Tidvis kjedsomhet og tidvis atskillig fascinasjon.

Har forfatteren dermed oppnådd sin hensikt, realisert sitt «program», så å si?