AKTIV DØDSHJELP: Organisasjonen Dignitas i Sveits ledes av advokat Ludvig Amadeus Minelli. I denne sengen hos Dignitas tok 138 personer livet sitt i fjor. I Sveits er det, i motsetning til Norge lov til å assistere mennesker som ønsker å ta livet sitt. 
Foto: Tore Bergsaker/Dagbladet
AKTIV DØDSHJELP: Organisasjonen Dignitas i Sveits ledes av advokat Ludvig Amadeus Minelli. I denne sengen hos Dignitas tok 138 personer livet sitt i fjor. I Sveits er det, i motsetning til Norge lov til å assistere mennesker som ønsker å ta livet sitt. Foto: Tore Bergsaker/DagbladetVis mer

Selvbestemmelse kontra skjebne

Vi får alle utdelt våre kort, men de fleste spill lar deg bytte ut noen.

Meninger

Håvard Nyhus skriver om dødshjelp i Dagbladet og hevder at «tidligere var det opplagt for alle og enhver at hver enkelts fortelling til dels er gitt. Av riker på jorden og tonen fra himlen».

Men dette må være i en fortelling for lenge, lenge siden. Med legevitenskapens inntog ble det store endringer i hvor opplagt dette var. Gjennom medisinering, operasjoner og teknologisering kan vårt helsevesen påvirke utfallet.

At alle får sine spillekort, er greit. I mange spill gis det imidlertid muligheter til å skifte ut noen kort for å øke sjansen til å få bedre kort på handa. Foreningen Retten til en verdig død arbeider for at alle som er i en gitt situasjon skal få anledning til å velge nye kort for å påvirke utfallet av spillet.

I dag finnes det svært syke mennesker som tar livet av seg selv mens de enda er i stand til å gjøre det - for de vet at de dessverre ikke får hjelp av helsevesenet når tiden er inne. Mange mislykkes og får en enda mer besværlig hverdag. Disse menneskene fortjener så absolutt nye kort på samme måte som kvinnene fikk nye kort da vår nåværende abortlov ble vedtatt.

Ved abort er det nå kvinnen selv som bestemmer om graviditeten skal avbrytes, ikke legen eller helsevesenet. Ett lignende tankesett burde tillempes på døende og lidende pasienter som vil ha hjelp til å avslutte sitt liv på en verdig måtet.

Den måten enkelte er nødt til å lide og dø på i dag, kan virke barbarisk. Om jeg skulle få en ondartet sykdom, kreft eller annet som vil føre med seg at jeg dør stykkevis gjennom en langsom død, kanskje neddopet for ikke merke smerter, og at jeg heller ikke er i stand til å kommunisere med mine omgivelser. Hva ville jeg da ha ønsket meg?

Jeg - Ole Peder Kjeldstadli - ville da i en slik gitt situasjon gjerne vite at jeg kunne få hjelp til å dø en verdig død.

Andre som Håvard Nyhus må gjerne gis anledning til å kjempe til siste åndedrag. Men hvorfor skal ikke jeg også få lov til å gjøre mine valg. Hvorfor skal jeg måtte forlate livet som medskyldig i et ulovlig og nedverdigende komplott? Hjelp til selvbestemt livsavslutning er ikke et valg mellom liv og død. Det er et valg mellom to måter å dø på.