Selvbilde på spill

MUHAMMED: Framtida vil spørre seg hvordan krigsdeltakeren Norge, med store egeninteresser i Midtøsten, også kunne ha ambisjoner om å framstå som nøytral drivkraft for fred i samme region.

Utenriksminister Støre forsøker å framstå som hard nå. Brenning av en ambassade er jo et direkte angrep på den norske staten. Den norske reaksjonen har like fullt gjennomgående vært mer ydmyk og mindre preget av maktspråk enn den danske. Det skyldes ikke bare ulikt politisk utgangspunkt. UD forsøker desperat å legge saken død fordi Norge har langt mer å tape på alt dette enn Danmark. To av hovedbjelkene i Norges politiske og økonomiske kontakt med resten av verden er akutt truet: 1. Norges, og spesielt UDs, store freds- og meklingsprosjekt. 2. Forsøket på å etablere norsk oljevirksomhet i en posisjon hvor prosjekter i utlandet skal sikre inntekter den dagen produksjonen for alvor vil falle på norsk sokkel. Begge prosjekter er i vesentlig grad avhengig av noe så skjørt som Norges allmenne omdømme eller image. Så hvis ikke Aftenposten og intellektuelle ytringsfundamentalister vinner fram og presser regjeringen til et klarere maktspråk eller firkantet prinsipprytteri, vil norske diplomater i nærmeste framtid gang på gang gjenta at den norske staten ikke liker noen former for blasfemi. Utenfor protokollen vil de uttrykke hvor lite de har til overs for den perifere redaktøren som valgte å trykke de kontroversielle tegningene. Men selv om det ble slutt på ambassadebrenningen og alt skulle roe seg, vil Norges renommé være fundamentalt endret i den muslimske verden.

DET ER IKKE få norske politiker- og næringslivsdelegasjoner som har vært på tur i Midtøsten-regionen for å framme interessene til norske oljeselskaper de siste åra. Som i andre områder i verden har disse fått oppleve hvordan ledere i udemokratiske eller kvasidemokratiske stater har likt å sole seg i glansen av et uskyldig norsk image, et vestlig land uten imperialistiske ambisjoner, symbol på sosial utjevning og brubygger for fred. Husker du de gigantiske bildene av Gro Harlem Brundtland sammen med diktatoren Sohartos i Jakartas gater, ikke lenge før det store indonesiske opprøret i 1998? Nå har ikke denne allmenne velviljen mot Norge alltid gitt like stor uttelling i form av kontrakter og oljekonsesjoner. Selskaper med hovedkontor i land med betydelig større militær, økonomisk og politisk makt kommer gjerne best ut. Noe har norske selskaper likevel fått for sitt snille omdømme. Men nettopp fordi Norge ikke regnes som en sterk imperialistisk makt, uten evne til å straffe, er norske interesser desto mer sårbare når det positive imaget fordufter.

DET ER INTERESSANT at regimet som lever på det amerikanske okkupasjonens nåde i Irak har valgt å markere en selvstendig antivestlig holdning ved å true med å stenge norske selskaper ute av landet. Hva vil skje i Iran og Libya hvor Hydro og Statoil har store interesser? Hvordan skal norske oljeselskap noen gang slippe til i Saudi-Arabia? Hvordan skal norske diplomater kunne bli tatt på alvor som meklere i muslimske land etter alt dette? Støre vet bedre enn de fleste hva som står på spill. Han var en del av det miljøet i Arbeiderpartiet som entusiastisk åpnet for privatisering av Statoil for å lette selskapets internasjonale ambisjoner. Han har også et bein godt plantet i det norske freds- og hjelpeindustrielle kompleks.Det er riktig at konflikten om tegningene ikke kan løsrives fra den generelle polariseringen mellom islam og den vestlige verden, hvor krigen i Irak, Palestina-konflikten og fattigdomskløften er viktige bestanddeler. For norske interesser hadde det nå vært behagelig om fokuset for den eksplosive misnøyen forflyttet seg mot mektigere vestlige nasjoner. Regjeringen vil neppe bruke krisen til å oppmuntre til et mer generelt opprør mot «vestlig imperialisme». Et mer nærliggende alternativ, er å rope om hjelp fra de samme vestlige nasjonene. Norske soldater som får støtte fra NATO-fly i en konfrontasjon med rasende Afghanske demonstranter er tydelig symbolikk for den som ser etter det. De som vil får nå bekreftet at Norge som stat er ett av mange uttrykk for Vestens økonomiske, politiske og ideologiske kraft som fornedrer verdens muslimer.

NORGES SELVBILDE som en annerledes fredsnasjon går langt tilbake. Tradisjonen ble paradoksalt nok forsterket da Norge meldte seg inn NATO. Et Arbeiderparti med dype røtter i radikal internasjonalisme trengte et alternativt fokus. Mens USA kriget og intervenerte verden over, og Norges betalte for sitt medlemskap i Vesten i nordområdene, var det FN og UNICEF vi lærte å identifisere oss med på skolen. Norge inntok posisjonen som verdensmester i U-hjelp. Men den norske oljen og de nye konfliktlinjene i etterkant av den kalde krigen har endret forutsetningene for norske utenrikspolitikk. I dag har norske selskaper med Statoil og Hydro i spissen etablert seg med omfattende direkte investeringer i de oljeproduserende land som i dag står i sentrum for verdens mest tilspissede konflikter. Samtidig har Norge deltatt i to kriger i det samme området.

DEMONSTRANTER og media i muslimske områder er ikke annerledes enn engasjerte bevegelser og aviser i vår del av verden. Når fokuset først er rettet mot Norge, vil det letes etter mer å ta tak i. Bondeviks symbolpolitikk for å tekkes amerikanerne i Irak, lenge en bisetning for de fleste utenfor Norge - vil raskt bli allmenn kunnskap, nå som et symbolsk uttrykk for at Norge står på Vestens side. Norges deltakelse i Afghanistan har allerede fått en ny mening. Hva med DNOs kontroversielle oljeboring i Nord-Irak? Når den irakiske regjeringen markerer seg mot norske selskaper har det en dobbelt effekt. I den delen av den muslimske verden som oppfatter regimet som illegitimt, får man lekset opp noe man ikke visste - og liker dårlig - nemlig at norske næringsinteresser er tungt inne i Irak. Noen vil ganske sikkert se nøye på Statoil og Hydros engasjement i regionen. Til sammen vil dette skape et mer problematisk bilde av Norge enn det tegningene har resultert i - fordi det i motsetning til tegningene er et uttrykk for en reell norsk rolle i regionen.Mens konflikter ofte utløses av tilfeldigheter, bestemmes utfallet i langt sterkere grad av underliggende realiteter. Jeg tror framtiden vil undre seg over hvordan en nasjon med betydelig egeninteresser i en region, som selv er aktiv deltaker på den ene siden i kriger, samtidig kunne ha ambisjoner om å framstå som en ledende nøytral, diplomatisk drivkraft for fred.