Selvbiografi og feminisme

Med den svenske «Fittstim»-suksessen som drahjelp har de nyfeministiske skriftet «Råtekst» avstedkommet mange og ulike reaksjoner. Blant annet er det blitt reist tvil om selvbiografiske intimbetroelser kan være egnet som feministisk kampmiddel.

Men er det ikke måten mer enn virkemiddelet man kan sette spørsmålstegn ved når det gjelder de selvbiografiske fortellingene til jentene bak «Råtekst»? Å skrive selvbiografi vil ikke nødvendigvis si å nedskrive en helhetlig livsfortelling. Det kan også være å skissere sitt liv og sin erfaringsverden stykkevis og delt. I «Råtekst» skildres brokker av livsforhold som undertrykker og overstyrer jeg-fortellerne. Leserne møter selvbiografiske historier om alt fra skjønnhetstyranni og patriarkalske maktstrukturer, til det allestedsnærværende presset om å opptre snilt, flinkt og pent.

Det kan virke paradoksalt når flere av forfatterne beskriver sin undertrykkelse og sine hemninger i et rått, hemningsløst og frigjort språk. Selv om redaktørene av boken innledningsvis stadfester at samfunnet hindrer dem i å være frie, er ikke denne ufriheten innprentet i språkføringen. Tvert imot virker det som om undertrykkelse og begrensning står «Råtekst»-forfatterne fjernt. De fremstår i sin veldige ungdom som frittalende og fritthandlende. Det er en kløft mellom ytringsformene og ordvalgene som benyttes og innholdets insistering på at undertrykkelse finner sted. Fri flyt av selvsikker slang, trendy sjargong, banneord og seksuelt ladede uttrykk preger tekstene.

Gjennom både språk og innhold fremstår de fleste forfatterne demonstrativt uavhengig av konvensjonelle forventninger om tekkelig feminin atferd. De utbasunerer sitt private og nærmest kaster sin kropp og sitt kjønn imot leseren. En bidragsyter uttaler blant annet: «Personlig har jeg pult mellom 25 og 30 stykker (nei, jeg lyver garantert ikke), noe jeg synes er akkurat passe for en som snart fyller 24.» Selvfølgelig vil forfatterne provosere. Man starter ikke et felttog uten hardt skyts. Men mange vil spørre hva slags felttog dette er. Tilfredsstiller ikke tekstene kikkerens lyster istedenfor å pirre kvinnenes kampvilje? Er selvbiografien et egnet redskap, er det feminisme å vri og vende på sitt eget speilbilde?

Valget av genre setter «Råtekst»-kvinnene i ledtog med kvinnesakens formødre. Riktignok er ikke selvbiografien et anerkjent kampmiddel i kvinnebevegelsen, men den har spilt en historisk rolle. Flere selvbiografier skrevet av kvinner står som markante eksempler på en bevisstgjørende, motiverende og forløsende tekst. Selv om mange i disse postmoderne tider mener «sannhet» burde vært eliminert fra vokabularet, kan man likevel påstå at selvbiografiens særegne styrke nettopp ligger i å bli opplevd som sann. Den utgir seg for å dokumentere forfatterens eget liv, erfaringene skal være virkelig erfart og følelsene følt. Dens virkelighetsrelasjon og personlige fremstillingsmåte frir til fellesskapsfølelse og fortrolighet mellom forteller og leser. Genren åpner på en særskilt måte for muligheten av gjenkjennelse kvinne og kvinne imellom.

Alt i kvinnesakens spede begynnelse ble det talt varmt om behovet for en sann kvinnelig selvfremstilling. Rundt midten av forrige århundre uttalte Camilla Collett at en forfatterinnes absolutte ærlighet og åpenhet kunne hjelpe andre kvinner til å se sin faktiske situasjon og erkjenne sin ufrihet. Hun anså den kvinnelige selvbiografien som egnet til å blottstille kvinnenes virkelighet, avdekke undertrykkelse og frembringe bevissthet «om den Uret, hvorunder de sukker». Den omstridte franske forfatterinnen George Sand hevdet mer generelt i sin selvbiografi fra 1854 at selvbiografiens forsøk på å trenge inn i følelser og impresjoner kan hjelpe som guide for andre sjeler i livets labyrint. Kvinner plikter å la andre profittere på egen erfaring.

Til tross for at Camilla Collett sto opp for en ærlig og blottstillende selvbeskrivelse, er hennes egen selvbiografi, «I de lange Nætter» fra 1863, forunderlig tildekkende og forsonende. Hun forfektet at forfatterinnen måtte være brutalt ærlig for å vekke andre kvinners innsikt i sin forkrøplete sosialiseringsprosess, men tviholdt selv på en sensurert og harmoniserende selvfremstilling. Hun våget ikke å møte samfunnets vrede ved å stille sitt usensurerte jeg på huggestabben. Dette er en beskrivelse som kjennetegner de fleste kvinnelige selvbiografier langt inn i vårt århundre. En av grunnene peker Collett på når hun uttaler: «Kvindelighetens Ideal har, det ved vi alle, alene være faststillet i Begreberne taale - bære - lide - tie, kort, i den fuldstendigste Opgivelse av Selvet.» Det var lenge noe særlig provoserende ved kvinner som blottstilte og bekjente. Det bestred alle moralske forventninger om kvinners selvforsakelse, beskjedenhet og sømmelighet. På 1800-tallet satte kvinner mye på spill bare ved å gripe pennen og uttale seg offentlig. Hvis hun skulle ha utfordret eldgamle patriarkalske normer og snakket åpent og aggressivt om sin desperasjon, sine lyster og sin kropp, ville hun i enda større grad blitt en utstøtt samfunnsfiende.

I kontrast oppfordrer vår tid til å bryte hemningene og kle seg av. Dagens samfunn hindrer i liten grad norske kvinner i å offentliggjøre sitt private. Jentene bak «Råtekst» viser at det er fritt frem for hud, hår og et fullstendig selvsentrert kvinnelig jeg. I tro på at det finnes noe allmennt kvinnelig i enhver kvinnekropphistorie, betror mange av tekstene oss intime detaljer og det helt private. Men det er ingen automatikk som tilsier at man ved å avkle seg selv og sitt kjønn i skrift, samtidig allmenngjør kvinneligheten som sådan. Forfatterne taler i sin ubluhet et språk som har gitt avkall på den mulige magien i både det dulgte uttrykket og det tilslørte mennesket. «Råtekst» gjør avkledning til en klisjé, ikke til bevisstgjøring eller poesi.

Når Camilla Collett synes å svikte sitt ideal om å stå fram avkledd og blottstilt, betyr ikke det at hun ikke kjempet kvinnenes sak. I hennes selvbiografi er både et mer nakent selvportrett og en krassere samfunnskritikk lukket inne i teksten. Collett oppfordrer til å lese mellom linjene. Istedenfor å utelate det som mest forarger, provoserer og klandrer, har hun omskrevet og kodet teksten. Hvis leserinnene knekker koden, oppstår muligheten for at de på en mer foruroligende og utilslørt måte forstår henne og de livsvilkårene hun på grunn av sitt kjønn lever under. Selvbiografiene til dette århundrets kanskje mest fremtredende feminist, Simone de Beauvoir, har på en annen måte stimulert til bevisstgjøring. I sin strengt redigerte form virker livsskildringene svært etterrettelige, men lite personlige og utleverende. Det er i kraft av den sterke personligheten som skriver og det ukonvensjonelle og eiendommelige livet som blir beskrevet, at de har påvirket flere generasjoner av kvinner.

Mens de Beauvoirs selvbiografier får feministisk betydning gjennom den livshistorien de beretter, kan man si at det hos Collett i større grad er selve skrivemåten som gir teksten feministisk slagkraft. I motsetning til fortellingene i «Råtekst» demonstrerer nemlig Colletts språkføring i seg selv behovet for kvinnekamp. Selvsensuren og den undertrykte uttrykksformen som preger hennes selvbiografi viser hvilket retorisk press kvinnen var underlagt, og kunne engang vekke og fremprovosere frigjøringsvilje.

Det er ikke den selvbiografiske genren i seg selv som feiler når kvinnene bak «Råtekst» hverken klarer å løfte sine livsskildringer opp på et litterært nivå eller ut av privatsfæren. De må selv stilles til ansvar for at den påtrengende intimiteten, det sjablonmessige og ukebladaktige tar brodden av det feministiske kampropet og fjerner boken himmelvidt fra det poetisk allmenngyldige. Når Simone de Beauvoir i et intervju ble spurt om man burde kritisere kvinner i like stor grad som menn, svarte hun: «Jeg tror man må kunne si -Nei, nei, dette er ikke bra nok! Skriv noe annet, forsøk å gjøre det bedre. Sett høyere mål for deg selv!' Å være kvinne er ikke nok.»