Selvforakt i Hollywood

Hollywood er klar for årets selvnytende høydepunkt, Oscar-utdelingen, og i dag har David Lynchs nye film, «Mullholland Drive», premiere i Norge.

En forunderlig film; som på et besettende, mørkt og truende vis avslører de skjulte maktstrukturene, sensualiteten, drømmene, volden, topografien, stoffmisbruket, forfengeligheten, trafikken og paranoiaen - kort sagt mysteriet Hollywood.

  • Dermed slutter Lynch seg til rekken av regissører som forsøker å gjennomskue myten om filmbyen, slik også Woody Allen gjør det i sin rykende ferske film, «Hollywood Endings».
Robert Altman gjorde det i «The Player» (1992) og brødrene Coen ga sin surrealistiske versjon i «Barton Fink» (1991).

  • Denne selvreflekterende typen metafilm er en egen disiplin;
der du finner klassikere som «A Star Is Born» (filmet tre ganger), «The Bad And The Beatiful» (1952) og «Two Weeks In Another Town» (1962), begge med Kirk Douglas som drittsekk, og filmer som er bygd på store romaner, «Day of the Locust» fra 1975 (av Nathanael West) og «The Last Tycoon» fra 1976 (av Francis Scott Fitzgerald). Hollywood er blitt fokusert gjennom grøssere og komedier, musicals og thrillere, stumfilmer, dramaer og erotiske filmer.

  • Likevel: Alle Hollywood-filmers store mor er «Sunset Boulevard», Billy Wilders noir-mysterium fra 1950.
Som de fleste av filmene om Hollywood avslører den mentaliteten i filmbyen som grusom og hjerteløs; ikke minst som følge av klorende konkurranse stjerner imellom og den nådeløse jakten på penger til produksjon av filmer. Kunst, cash og korrupsjon står krast opp mot hverandre, representert ved regissører/skuespillere på den ene siden, ved mer eller mindre lugubre produsenter på den andre. Alt dette gjenspeiles i «Mulholland Dr.», om enn gjennom bisarre og utpreget Lynch-kryptiske virkemidler.

  • «Sunset Boulevard» fortelles av en mann som allerede i filmens første scene ligger opp ned i et svømmebasseng, død som en rotte.
Han forteller hvordan han i pengenød har ålet seg innpå en aldrende diva. Historien utvikler seg i retning av svik, skyld, brustne illusjoner og drap. Wilders genistrek er å befolke filmen med spøkelsesaktige Hollywood-veteraner som Gloria Swanson, Eric von Stroheim, Douglas Fairbanks og Buster Keaton og la dem vandre omkring i halvmørke rikmannskulisser som får preg av gotisk grøss. Altså: Hollywood som et redselskabinett; eller som forfatteren Barry Gifford uttrykker det - og det samme kan sies om «Mulholland Dr.»: «...en pil direkte inn i hjertet på Hollywood-mystikken». Men det er vakre piler.