Filmanmeldelse: «Babylon»

Selvforelsket Hollywood-orgie

I sitt rampete kjærlighetsbrev til Hollywoods russetid glemmer Damien Chazelle den viktigste ingrediensen som gjør at vi elsker drømmefabrikken.

Moralsk forfall: Regissør og manusforfatter Damien Chazelle gjør alt han kan for å bekrefte fordommen om Hollywood som syndens pøl i «Babylon». Video: Paramount Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Verdens kjærlighetsforhold til Hollywood er bare overgått av Hollywoods kjærlighetsforhold til seg selv. Det er ingenting drømmefabrikken liker bedre enn å minne seg selv på hvor viktig den er for folk – hvordan de glamorøse gudebildene både på lerretet og den røde løperen gir håp til de håpløse, glede til de gledesløse og noen å se opp til for alle stakkarene på bunnen av næringskjeden.

En del av selvmytologiseringen er også å løfte på sløret og vise hvor helsprø og mørk «sannheten» bak den forgylte plastfasaden er. Som et par snikskrytende influensere nylig sa for å jazze opp sin egen deltakelse i et underholdningsprogram ved å fortelle at de ble bedt av produsenten om å roe ned sexpraten: «Er vi så gærne?! Vi er så gærne.»

«Babylon»

Historisk slapstickdrama

Regi: Damien Chazelle
Skuespillere: Brad Pitt, Margot Robbie, Olivia Wilde, Flea, Jean Smart, Tobey Maguire m.fl.
Premieredato: 20. januar 2023
Aldersgrense: 15 år

«Verdens kjærlighetsforhold til Hollywood er bare overgått av Hollywoods kjærlighetsforhold til seg selv.»
Se alle anmeldelser

Kokaindrevet orgie

«Babylon» er det nyeste tilskuddet i sjangeren. Som påfallende mange av disse filmene foregår den på hver side av 1930, satt til brytningstida mellom stumfilm og lydfilm (se også: «Singin’ in the Rain», «The Artist»).

Denne gamechangeren sammenfalt også mer eller mindre med Den store depresjonen, samt innføringen av Hays-sensuren som la bånd på den frittgående moralen som preget de første vill vest-tiårene av filmindustrien.

Det er med andre ord nok å ta av her.

Den ikke så altfor subtile, bibelske tittelen nører opp under oppfatningen om filmbyen som vår tids episenter for moralsk forfall, som «mor til skjøgene og all styggedom på jorda», for å si det med Johannes Åpenbaring.

Regissør og manusforfatter Damien Chazelle («La La Land», «First man») gjør alt han kan for å bekrefte fordommen. Skal vi tro denne filmen var tjueåra en eneste lang, kokaindrevet orgie av synd og depravasjon som får selv de verste kristenkonservatives svovelprekener om elitens perversiteter til å blekne.

Bakkanaler

Filmen åpner friskt nok med en elefants overfylte analkanal, før den beveger seg inn et mørkere hulrom, et gigantisk bakkanal hos en filmmogul. Der må det stakkars innleide storbandet konkurrere om oppmerksomheten med – for å nevne noe – ovennevnte elefant, en kortvokst på en ejakulerende dildohoppestokk, døde mindreårige, offentlig gruppesex, og haug på haug med kokain.

På festen møter vi blant andre Hollwyoods best betalte stumfilmstjerne, Jack Conrad (Brad Pitt); den meksikanske tjeneren Manuel (Diego Calva), som drømmer om å jobbe på et filmsett; den fargede orkesterlederen Sidney Palmer (Jovan Adepo); og den frilynte oppkomlingen Nellie LaRoy (Margot Robbie), som er en filmstjerne, hun må bare skaffe seg en rolle først. Med et par hederlige unntak er rollegalleriet fiktive, men basert på virkelige legender.

Bakkanalet danner bakkanaler inn i filmbransjen. Veiene til hovedpersonene krysses i åra som går. Noen stiger i gradene, mens andre synker i anseelse. I den grad noen i denne byen har en sjel, må den raskt pantsettes for å få en fot innenfor neste fest, en replikk i neste film eller et møte med filmstudioenes neste keiser.

Før HMS

Så veldig mye mer handling er det ikke. Historien kommer uansett i annen rekke for Chazelle, han er mest opptatt av å vise hvor sjuuukt alt var på denne tida.

Noen av sekvensene overbeviser, som ovennevnte orgie, en helvetesdag i et lydfilmstudio, eller en David Lynch-aktig reise ned i Hollywoods virkelig mørke underverden. Eller når Chazelles overtente steadicam springer fra stumfilmkulisse til stumfilmkulisse mens stormannsgale regissører (blant annet en artig Spike Jonze som en variant av den tyske gærningen Erich von Stroheim) kjemper for å få den perfekte takningen før sola går ned, de forfyllede stjernene kaster opp, eller statistene spidder hverandre med rekvisittsverdene sine. Det er ikke bare lyd og farger som ikke er oppfunnet ennå, men HMS også.

Andre sekvenser faller på stengrunn, spesielt de forsøksvis komiske. Chazelle er flink til å ha det gøy, men spesielt morsom er han ikke. Hollywood-satiren er ikke i nærheten av like rammende som Robert Altmans «The Player», og filmsett-slapsticken kan ikke måle seg med Coen-brødrenes «Hail, Cæsar!»

Aggressivt kamera

I det hele tatt er han flink til ganske mye. Men selvtilliten som driver de arrogante, nesten aggressive sjokkzoomene, piskesnert-panoreringene og storbandrytmene får ham også til å ta for lett på de mer usexy, men likevel grunnleggende bestanddelene i en filmfortelling. Som narrativ framdrift. Eller rollefigurer man får lov til å bry seg om.

At de er usympatiske er uproblematisk. At regissøren tilsynelatende forakter dem, er ikke det. Her finnes ingen spor av kjærligheten som forankret de sylskarpe observasjonene av dårekisten av et pornofilmselskap i Paul Thomas Andersons «Boogie Nights».

Motviljen til å sette rollefigurene i dramatiske dilemmaer som tvinger fram moralske valg, men snarere forvente at man skal engasjere seg i vendepunkter drevet av idiotiske misforståelser og tilfeldigheter, gjør heller ikke filmen noen tjenester. Spesielt når den krever vår oppmerksomhet i over tre timer.

Ørkensand

Den insisterende overdrevne og overflatiske tonen er sannsynligvis et tematisk valg, ment å speile innholdet. Men det skaper likevel en avstand som hindrer innlevelsen og tærer på troverdigheten. Spesielt når de menneskelige historiene er så tynne og klisjépreget og relasjonene bygget på ørkensand.

Det er i det hele tatt et paradoks at en film som både pryder seg med et uhyre etterrettelig og lekkert overflatedetaljnivå og tøffer seg såpass mye med å vise Hollywoods mørke sjel, ikke klarer å skape en intrige som engang nærmer seg de mange hjerteskjærende skjebnene fra virkelighetens Hollywood på den tida, som den så lett kunne dratt veksler på.

Det gjør også at en påklistret epilog som skal melke nostalgien mest av alt framstår som uoppriktig og ironisk. (Og kanskje den er det! For alt jeg vet har Chazelle laget en film fylt av hule følelser for å disse Hollywood. Han kan ofte være diffus i intensjonene sine – uten at det tilfører noe eller engang virker som om det er med vilje, som det f.eks. gjør i Tarantinos «Once Upon a Time In Hollywood»).

Ironisk nok kan det virke som om Chazelles, i all sin navlebeskuende egenkjærlighet, har vært litt for opptatt av å være rampete til å huske den viktigste grunnen til at drømmefabrikken fortsatt har så stramt grep om hjertene våre, på tross av alt.

Den tar seg selv på alvor.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer