Tiger Garté har et opphisset innlegg om litterære debutanter i Dagbladet 13. desember, men det er jammen ikke lett å forstå hva han vil oppnå. Bortsett fra en helsides rekrutteringsannonse for sitt eget forlag.
Ifølge Tiger Garté er det ett forlag som bryr seg om debutantene, mens alle vi andre bare «spyr ut debutantbøker». Innlegget hans er forbløffende selvforherligende, og skjeller ut resten av bransjen for «årevis med latskap i debutantnullsatsinga» (og som kontrast hyller amerikansk nyskaping i form av Cormack McCarthy? McCarthy er utvilsomt en storartet forfatter, men han debuterte med alt annet enn et brak for 46 år siden).
Garté har rett i én ting: det er vanskelig å skape blest rundt debutantene. Dette gjelder enten debutanten kommer fra Oktober, Gyldendal eller Juritzen. For heller ikke Gartés/Juritzens metode har vel resultert i særlig annet enn «dølle portrettintervjuer i lokalavisa» for deres egne PR-trente debutanter?
Det finnes unntak. Krimdebutanten Jørgen Brekke og romandebutantene Sondre Midthun og Marco Demian Vitanza fikk for eksempel mye og positiv omtale, og Brekke har et samlet opplag på mellom 40 og 50 tusen. Men hva med alle de andre? En google-gjennomgang av årets debutantnavn viser to ting: det er få som har fått mer enn en håndfull anmeldelser. Og i de fleste tilfellene kommer anmeldelsene svært spredt tidsmessig.
Artikkelen fortsetter under annonsen
En debutantlansering burde innebære synliggjøring av et mulig fremtidig forfatterskap, men uten medienes interesse mister debuten preg å være en begivenhet. Dette er leit for debutanten, men viktigere enn som så: det blir vanskeligere å legge grunnlaget for de nye forfatterskapene som skal utgjøre morgendagens samtidslitteratur: den nye Rishøi, Harstad, Knausgård, Loe, Hjorth eller Wassmo.
Som forlag har vi et stort ansvar for å synliggjøre debutantene og bidra til å skaffe dem plass i bokhandelen, i avisene, i lesernes bevissthet. Men det er ikke alle typer bøker som kan selges som om de var underholdningslitteratur. Og det er ikke alle forfattere som slår ut i full blomst på første forsøk, eller som blir umiddelbart forstått av publikum. Fremtidens viktige forfatterskap har igjen og igjen vist seg å kunne bestå av de lavmælte bøkene til en tidlig Petterson, diktsamlingen til en debuterende Fløgstad, kortprosaen til en prøvende Ørstavik.
De fleste forlag legger ned mye arbeid i debutantene i form av manusutvikling, lanseringsarbeid og forberedelser til å møte medievirkeligheten. Mitt problem med Garté er at han setter opp en svært snever norm for framtidas forfatter: den mediedyktige skikkelsen som med letthet promoterer seg selv og sitt i den litterære offentligheten. Jeg mener at vi også må ha plass til helt andre stemmer. Og jeg skulle ønske at pressen igjen begynte å se på en debutbok som det den er: en begivenhet.
