Tiger Garté har et opphisset innlegg om litterære debutanter i Dagbladet 13. desember, men det er jammen ikke lett å forstå hva han vil oppnå. Bortsett fra en helsides rekrutteringsannonse for sitt eget forlag.

Ifølge Tiger Garté er det ett forlag som bryr seg om debutantene, mens alle vi andre bare «spyr ut debutantbøker». Innlegget hans er forbløffende selvforherligende, og skjeller ut resten av bransjen for «årevis med latskap i debutantnullsatsinga» (og som kontrast hyller amerikansk nyskaping i form av Cormack McCarthy? McCarthy er utvilsomt en storartet forfatter, men han debuterte med alt annet enn et brak for 46 år siden).

Garté har rett i én ting: det er vanskelig å skape blest rundt debutantene. Dette gjelder enten debutanten kommer fra Oktober, Gyldendal eller Juritzen. For heller ikke Gartés/Juritzens metode har vel resultert i særlig annet enn «dølle portrettintervjuer i lokalavisa» for deres egne PR-trente debutanter?

Det finnes unntak. Krimdebutanten Jørgen Brekke og romandebutantene Sondre Midthun og Marco Demian Vitanza fikk for eksempel mye og positiv omtale, og Brekke har et samlet opplag på mellom 40 og 50 tusen. Men hva med alle de andre? En google-gjennomgang av årets debutantnavn viser to ting: det er få som har fått mer enn en håndfull anmeldelser. Og i de fleste tilfellene kommer anmeldelsene svært spredt tidsmessig.