Selvgjort ikke alltid velgjort

Gjør-det-selv-innsats har mye for seg. Særlig når det er noe man skal utføre som strengt tatt ikke settes bort til profesjonelle. Og særlig når resultatet blir så bra at man både sparer penger og kommer i mål på et vis. Men på enkelte områder kan det vise seg at selvgjort blir ugjort.

Det er tilfellet for Nationaltheatrets desperate jakt på sponsorer. I år var det bare på hengende håret at det ble noe av Ibsenfestivalen. I januar jaktet daværende teatersjef Ellen Horn og teaterdirektør Gunnar Thon Lossius desperat på minimum fem millioner kroner, for å finansiere årets festival. Allerede da var Horn inne på tanken om at deres egen jakt på sponsorer ikke hadde vært vellykket. «Vi har kanskje ikke vært flinke nok,» sa Horn. Og her er hun ved sakens kjerne.

Mens andre institusjoner det er naturlig å sammenlikne Nationaltheatret med, som Den Norske Opera, henter profesjonell hjelp gjennom sponsorbyråer, insisterer teaterdirektøren på sjøl å forhandle med og finne fram til eventuelle sponsorer. Til Dagbladet sa han 6. september i fjor: «Jeg liker ikke tanken på å skulle etterleve en kontrakt andre har forhandlet fram.» I samme avis uttalte operadirektør Bernt Bauge: «Det har aldri skjedd at sponsorene har forsøkt å influere på programvalg.» Så hva er Thon Lossius engstelig for?

Uansett hva Nationaltheatrets direktør måtte mene, kultursponsing er faktisk blitt trendy blant større selskaper. I Sponsor Service er kultursponsing et satsingsområde, og der har man konstatert at det oppfattes som gjevt blant både ansatte og ledere i firmaer som sponser kultur, å bli forbundet med nettopp kultursponsing. På en liten rundspørring til selskaper som Statoil og SAS, fikk Dagbladet samme tilbakemelding.

Da må det være lov å spørre om Nationaltheatret kanskje heller enn å jakte på sponsorer sjøl, bør bruke all sin tid på teater. Å forhandle med sponsorer er noe profesjonelle tar seg av. Det er profesjonelle mennesker potensielle sponsorer venter å møte i forhandlinger. De venter å bli tilbudt en totalpakke. Det er en god idé å slippe til fagfolk, i hvert fall når man selv har nådd sitt inkompetansenivå. Det er ikke mer opprørende om Nationaltheatret henter inn hjelp til å skaffe sponsorer enn at de ringer til rørleggeren hvis vannet blir borte. Hvis de da ikke ringer Kåre Conradi. Eller venter på byggmester Solness.

siw.grindaker@dagbladet.no

RØRLEGGER? Kåre Conradi.

SPONSORJEGER? Gunnar Thon Lossius.RBILDETVEN>Selvgjort ikke

alltid velgjort

Gjør-det-selv-innsats har mye for seg. Særlig når det er noe man skal utføre som strengt tatt ikke settes bort til profesjonelle. Og særlig når resultatet blir så bra at man både sparer penger og kommer i mål på et vis. Men på enkelte områder kan det vise seg at selvgjort blir ugjort.

Det er tilfellet for Nationaltheatrets desperate jakt på sponsorer. I år var det bare på hengende håret at det ble noe av Ibsenfestivalen. I januar jaktet daværende teatersjef Ellen Horn og teaterdirektør Gunnar Thon Lossius desperat på minimum fem millioner kroner, for å finansiere årets festival. Allerede da var Horn inne på tanken om at deres egen jakt på sponsorer ikke hadde vært vellykket. «Vi har kanskje ikke vært flinke nok,» sa Horn. Og her er hun ved sakens kjerne.

Mens andre institusjoner det er naturlig å sammenlikne Nationaltheatret med, som Den Norske Opera, henter profesjonell hjelp gjennom sponsorbyråer, insisterer teaterdirektøren på sjøl å forhandle med og finne fram til eventuelle sponsorer. Til Dagbladet sa han 6. september i fjor: «Jeg liker ikke tanken på å skulle etterleve en kontrakt andre har forhandlet fram.» I samme avis uttalte operadirektør Bernt Bauge: «Det har aldri skjedd at sponsorene har forsøkt å influere på programvalg.» Så hva er Thon Lossius engstelig for?

Uansett hva Nationaltheatrets direktør måtte mene, kultursponsing er faktisk blitt trendy blant større selskaper. I Sponsor Service er kultursponsing et satsingsområde, og der har man konstatert at det oppfattes som gjevt blant både ansatte og ledere i firmaer som sponser kultur, å bli forbundet med nettopp kultursponsing. På en liten rundspørring til selskaper som Statoil og SAS, fikk Dagbladet samme tilbakemelding.

Da må det være lov å spørre om Nationaltheatret kanskje heller enn å jakte på sponsorer sjøl, bør bruke all sin tid på teater. Å forhandle med sponsorer er noe profesjonelle tar seg av. Det er profesjonelle mennesker potensielle sponsorer venter å møte i forhandlinger. De venter å bli tilbudt en totalpakke. Det er en god idé å slippe til fagfolk, i hvert fall når man selv har nådd sitt inkompetansenivå. Det er ikke mer opprørende om Nationaltheatret henter inn hjelp til å skaffe sponsorer enn at de ringer til rørleggeren hvis vannet blir borte. Hvis de da ikke ringer Kåre Conradi. Eller venter på byggmester Solness.

siw.grindaker@dagbladet.no

RØRLEGGER? Kåre Conradi.

SPONSORJEGER? Gunnar Thon Lossius.