Selvgod og skråsikker

Hva er galt med Irwin D. Yalom?

BOK: «Hvorfor frykte døden når vi ikke kan sanse den?» Dette er hovedbudskapet i den amerikanske psykoterapeuten Irvin D. Yaloms siste utgivelse. Som elev av Rolle May, bedriver Yalom en eksistensielt basert psykoterapi. «Å stirre på solen» bærer undertittelen «Om å overvinne frykten for døden». Her dissekerer Yalom dødsangsten, og imøtegår den gjennom et vitenskapelig basert menneskebilde, kunstsitater fra de store døde og henvisning til andres, men helst egne bøker.

Yaloms utgangspunkt er den greske tenkeren Epikurs doktriner. Der heter det blant annet at sjelen er dødelig, og blir borte når vi dør. Ergo, sier Yalom med Epikur, er det ingenting igjen som kan sanse at vi dør, og derfor ingenting å være redd for. Yalom går så gjennom en rekke kasus fra sin egen praksis der pasienter på ulike måter har vært angrepet av dødsangst. Han viser hvordan de gjennom psykoterapeutiske samtaler har blitt «friske».

Malplassert og svulstig

Yalom henviser i første rekke til seg selv som kasus og sannhetsvitne. En anmelder må derfor få bruke seg selv som et slags barometer. Jeg finner ingenting i denne boka som kan «lindre» dødsangst. Da tenker jeg ikke så mye på svulstighetene og den nesten hårreisende selvgode henvisning til egne bøker, og seg selv som godt menneske og terapeut. Men mer på Yaloms malplassert kjekke og skråsikre tone over et så grunnleggende eksistensielt tema.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant de mange kasus Yalom trekker fram, finner vi Barbara som var lammet av redsel for intetheten. Yalom skriver: «De epikureiske doktrinene jeg tilbød henne, var virkningsløse. Hun ble for eksempel ikke lettet da jeg påpekte at hun aldri ville oppleve intethetens redsler ettersom hennes bevissthet ikke ville eksistere etter døden.»

Hvordan er det mulig å «påpeke» at noen ikke vil oppleve intetheten. Hva vet Yalom om intetheten? Det som i begynnelsen av boka framstår som Yaloms personlige tro på Epikurs doktriner går umerkelig over i en skråsikkerhet over at slik er det: Døden eksisterer ikke, for det har Epikur og siden Yalom sagt. Denne troen som glir over i viten, stemmer dårlig med Yaloms parallelle polemikk mot «overdreven religiøsitet».

Gjennom Rollo May er Yalom opptatt av å bruke kunst i terapien, for å innlemme en eksistensiell tematikk i et vitenskapelig basert menneskebilde. Yalom forteller om pasienten Kate som var lammet av dødsangst. Han behandlet henne ved et Nietzsche-sitat: «Når vi er slitne blir vi overmannet av vonde tanker vi bekjempet for lenge siden».

Angstherjede Kate ble ifølge Yalom «plutselig taus, og nikket ettertenksomt». Riktignok måtte utsagnet gjentas over flere terapitimer før Kate ble «frisk». Hensikten med å trekke fram dette kasuset er ifølge Yalom å vise at «Gode ideer, selv geniale ideer, virker sjelden etter en vaksinasjon. Det er nødvendig med flere doser.»

Ullent og karrig

Nå er kasusbruken i denne type populariserte psykoterapibøker høyst omdiskutert. Her hjemme blant annet i forbindelse med Yaloms åndsbror Finn Skårderud. Personlig har jeg vanskelig for å tro Yalom når han forteller at kasusene stammer fra egen praksis. Til det er de altfor eksemplariske. Det mest betenkelige er likevel måten Yalom bruker kunsten på: Denne ulne blanding av pompøsitet og karrig vitenskapelig terapispråk, som maltrakterer og banaliserer enhver tanke, i den gode hensikt å friskmelde menneskeheten: Noen doser Nietzsche, så er alt bra igjen. Og så akkurat stakkars ulykkelige Nietzsche da. Han ble jo aldri bra.