Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Norge i internasjonal idrett

Selvgode Norge

I fjor var året da vi skulle ordne opp i alt det som er trist i den store idrettsverdenen. Nå er det lett å se at vi skulle ha begynt med oss selv.

NYKOMMERE I TRØBBEL: Idrettspresident Berit Kjøll og avgående visepresident i WADA Linda Hofstad Helleland (bildet) snakket begge om å fremme norske verdier i i internasjonal idrett. Det stopper opp på troverdighet og gjennomføringskraft. FOTO: Scanpix.
NYKOMMERE I TRØBBEL: Idrettspresident Berit Kjøll og avgående visepresident i WADA Linda Hofstad Helleland (bildet) snakket begge om å fremme norske verdier i i internasjonal idrett. Det stopper opp på troverdighet og gjennomføringskraft. FOTO: Scanpix. Vis mer
Kommentar

I september holdt ledelsen i Norges Idrettsforbund et seminar for å samordne den norske påvirkningen av all verdens idrett. Med på møtet var både Utenriksdepartementet, Anti-Doping Norge og flere bra folk med solid erfaring fra internasjonalt idrettsarbeid.

Stemningen var god. Det skulle bare mangle. Aldri har norsk toppidrett prestert bedre internasjonalt enn de par siste årene. Etter eventyrlige resultater i to vinter-OL på rad og stor suksess i flere store sommeridretter, var også oppmerksomheten om den særegne norske sosiale idrettsmodellen større enn noen gang. Det var tid for å erobre verden med alle de flotte norske verdiene.

Camilla Herrem om Norges prestasjon mot Sør-Korea, og WADA-dommen mot Russland. Vis mer

VI NORDMENN MÅTTE bare bli enda bedre hørt:

- Det internasjonale idrettsmiljøet ser til oss, de er nysgjerrige på oss og de har forventninger til oss. Spørsmålet er om vår internasjonale idrettspolitiske stemme samsvarer med de resultatmessige prestasjonene, sa den nyvalgte idrettspresidenten Berit Kjøll, og konkluderte møtet med tre satsingsområder. Godt styresett, fair play og bærekraft.

Den troverdige barneidrettsforkjemperen Johann Olav Koss ble satt til å lede utvalget som skal følge opp ambisjonene. Målet er å snakke samme språk på flest mulige arenaer, og så å doble det antallet på rundt 250 nordmenn som sitter med verv i internasjonal idrett.

Men hva med en tur bortom speilet og en titt på oss selv, før norsk idrett drar ut for å forandre alle andre?

FOR AKKURAT NÅ er det oss selv det gjelder for å ta vare på det beste i idretten vår; altså lek for alle og varige sosiale verdier. Da er det vår egen idrett som trenger godt styresett.

Det er her Berit Kjøll selv har sviktet etter vårens famøse presidentvalgkamp spekket med påstander om hemmelig bakspill og skjult økonomisk støtte, en uavklart påvirkning fra den internasjonale olympiske komite og anklager om sammenblanding av sponsormakt i det som skulle være en demokratisk folkebevegelse.

Etter alt bråket som fulgte presidentvalget seint i mai, satte Idrettsstyret ned en intern gransking av sine demokratiske prosesser. Meningen var å komme med en rapport til et bredt ledermøte i november, men den tidsplanen sprakk. I stedet stengte de dørene for pressen til det møtet der de diskuterte idrettens åpenhet.

Hva som kommer ut av den diskusjonen vet vi ikke før til våren. I mellomtida burde enhver idrettsleder forstå at norsk idrett i anstendighetens navn ikke kan reise rundt i verden for å snakke om godt styresett, før Norges Idrettsforbund har ordnet opp i det som åpenbart er ugreit med vår egen styring.

STORT BEDRE GÅR det ikke med Norge og fair play. Der alt virket så helstøpt i fjor høst med visepresident Linda Hofstad Helleland som den reneste av alle i styret i Verdens Antidopingbyrå (WADA), er bildet dramatisk snudd. Endringen skyldes ikke at Helleland tapte kampen om presidentvervet i WADA, men at hun nå nekter å innrømme at hun valgte feil strategi for å samle internasjonal idrett til en effektiv kamp mot den russiske dopsvindelen.

Helleland ble som enkelte nordmenn før henne, for selvgod i tilnærmingen til det brede gjennomslaget som internasjonalt arbeid krever. De andre WADA-lederne hun skjelte ut for feighet i spørsmålet om utestengelse av Russland, viste seg å være klokere. Til slutt var det deres strategiske valg som sikret avgjørende bevis for å presse russerne til å ta et nødvendig oppgjør med ukulturen sin, mens vår kvinne har utspilt sin internasjonale rolle.

SLIKE STRATEGISKE TABBER betyr ikke at vi er nødt til å senke den etiske standarden i møte med internasjonalt idrettsarbeid. Dette går igjen på selvinnsikten. Altså hvor langt innflytelsen egentlig rekker for en liten, tidvis irriterende selvgod nasjon.

En slik forståelse krever kunnskap. Det er neppe tilfeldig at helt ferske idrettspolitikere som Helleland og Kjøll havner rett i trøbbel, mens andre gjennom tålmodig arbeid oppnår resultater.

For noen nordmenn har tross alt knekket den globale koden. Som for eksempel den tidligere WADA-ansatte Rune Andersen som i det skjulte har spilt hovedrollen i friidrettens tålmodige arbeid med å rense opp i egen sport. Andersen har ledet spesialgruppen som har forsøkt å få en skandalisert russisk friidrett med på leken igjen. Hans siste rapport dokumenterer at det er for tidlig, og dette langvarige, grundige arbeidet gjør at internasjonalt friidrett er mer samlet om en ren sport enn noen gang.

PÅ SAMME VIS fikk Vegard Ulvang betalt for alle årene som internasjonal langrennssjef med sensasjonell rask enighet om et felles fluorforbud. Akkurat det forbudet kommer sikkert til å bli utfordret av smøreprodusentene framover, men det norske initiativet ble hørt.

For det hjelper de gangene vi er til å tro på.