SEKULARISME: I Frankrike representerer ikke muslimske plagg religiøsitet, men en militant trussel mot det franske. Foto: Mehdi Fedouach / AFP / NTB Scanpix
SEKULARISME: I Frankrike representerer ikke muslimske plagg religiøsitet, men en militant trussel mot det franske. Foto: Mehdi Fedouach / AFP / NTB ScanpixVis mer

Selvhevdelse til enhver pris

Ansiktssløret, niqab, handler først og fremst om å bli sett av et storsamfunn som nekter å se.

Kommentar

Historien gjentar seg. Første gang som tragedie, andre gang som farse. Historien, i denne sammenhengen, er andre verdenskrig. Farsen er tenkere som forsøker å tolke enhver bekymringsfull tendens i lys av Det tredje rike.

Sist i rekken er Gunnar Skirbekk. I Aftenposten forrige helg trakk han paralleller mellom Nürnberglovene og det muslimske ansiktssløret niqab. I krisetider, konkluderte Skirbekk, er synlig segregering risikofylt da den kan foranledige forfølgelse.
 
Forfulgte, med eller uten ansiktstildekning, har aldri skyld i forfølgelsen. Ansvaret ligger hos forfølgeren og de som taust observerer. Men Skirbekk har rett i at vi lever i krisetider. Vi lever i tiltakende konflikt med politiske krefter som vil beskytte den europeiske opplysningstidas idealer med makt og stigmatisering.

Følg debatten videre på Twitter og Facebook
 
Våren 2011 ble det forbudt å bære ansiktsslør i Frankrike. Bærere blir bøtelagt og sendt til borgerskapskurs der de lekses i sekularisme og kjønnslikestilling. Utenfor Frankrike omtales forbudet som en konsekvens av laïcité, det sterke franske skillet mellom kirke og stat. Men hvis forbudet bare handlet om å hegne om Frankrikes sekulære tradisjon, ville Sarkozy antakeligvis ikke talt varmt om landets kristne arv bare en måned før forbudet trådde i kraft.
 
I 2004 ble niqab-forbudets storesøster, forbudet mot religiøse symboler ved offentlige skoler, forløst med overveldende bifall i det franske parlamentet. Den gang erklærte nasjonalforsamlingens president at skolen ikke er et åsted for militant aktivitet. Muslimske klesplagg sluttet å være religiøse gjenstander. I stedet begynte de å representere en militant trussel mot det franske. Men når har den muslimske kvinnen egentlig vært et enkeltindivid etter fransk målestokk?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frantz Fanon, den store fransktalende postkolonialisten, skrev omfattende om den algeriske frigjøringskampen i «A Dying Colonialism». I et av kapitlene, «Algerie Unveiled», diskuterer han franskmennenes bokstavelige av-sløring av algeriske kvinner. Tilsløring og tilslutning til det tradisjonelle ble et uttrykk for politisk og kulturell motstand. 13. mai 1958, fire år før frigjøringen av Algerie, ble hundre algeriske kvinner fraktet til en åpen plass. Der ble de fratatt slørene mens franskmennene ropte «Lenge leve fransk Algerie!»
 
Hvert sjal som falt, hver kropp som ble frigjort fra det tradisjonelle tøyet og hvert ansikt som åpenbarte seg for den utålmodige okkupantens blikk var et uttrykk for et samfunn som hadde begynt å fornekte seg selv, skriver Fanon.

Laïcité som forklaringsmodell forholder seg dermed verken til Frankrikes kolonihistorie eller de muslimfiendtlige holdningene som hjemsøker Frankrike og øvrige Europa. Norge er intet unntak.

Vi har til forskjell fra Frankrike forsøksvis tatt et oppgjør med vår del av kolonialismen. Vi har heller ingen kompromissløs sekularisme vi kan skylde på når muslimer roper at de føler seg utsatt. Vårt samfunn opererer likevel med et integreringskrav som for noen virker uoppnåelig.
 
De siste åra har sett en pietistisk vekkelse blant unge nordmenn med muslimsk bakgrunn. De har enten blitt nektet innpass eller aldri forsøkt å få innpass til det store verdifellesskapet. Et gjennomgående mantra blant pietister er at de aldri vil aksepteres fullt ut av samfunnet før de fornekter sin person og sin tro.

De er norske, selv om foreldrene kommer fra Lahore, Mogadishu eller Holmestrand. Men siden de ikke får lov til å være norske med selvbildet i behold, velger de å dyrke en livsanskuelse og et verdenssyn som er diametral til den rådende. Det er lettere å forbli utenfor enn å stadig forsvare sin plass innenfor.

Stoffbutikkene på Grønland har meldt om en økt omsetning av ansiktsslør. Fundamentalismen, uttrykt gjennom den fullstendige tilsløringen, er et forsøk på å gjenskape seg selv i et samfunn der den enkelte blir forsøkt tvunget inn i forhåndsdefinerte kategorier. Det er viktig å diskutere det juridiske og etiske grunnlaget for eller mot et forbud. Det er viktig å diskutere de praktiske implikasjonene ved et ansiktsslør.

Foreløpig har likevel ingen diskutert hvorfor en ung nordmann velger å isolere seg fra storsamfunnet ved å dekke til sitt ansikt. Tildekning skape anonyme samfunnsborgere, sies det. Niqab i Norge handler vel først og fremst om å bli sett. Endelig synes kvinnen som et individ som ikke innordner seg etter rollene hun har blitt tildelt hjemme, i skolen eller i media.

Gunnar Skirbekk har fullstendig rett i at ansiktsslør er selvvalgt segregering. Han har helt rett i at en kvinne som dekker til sitt ansikt har snudd ryggen til aktiv samfunnsdeltakelse og normene som dikterer et harmonisk samspill. Jeg regner med at kvinnen vet det selv og at det kanskje er en del av intensjonen. Hennes ansiktsslør formelig roper at hun ikke fornekter seg selv til enhver pris.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook