Mange har kritisert Frp for å være kalde og vise lite medlidenhet med andre. Alt for få har påpekt problemet med deres overdimensjonerte selvmedlidenhet. Du finner det hos høyrepopulister som Sylvi Listhaug og Carl I. Hagen, eller Donald Trump for den saks skyld. Jo hardere man går løs på andre, jo sårere er man tydeligvis for kritikk selv.
Den evige offerollen, klaginga og sutringa over at man blir misforstått og kritisert. Det enorme behovet for anerkjennelse og den bunnløse indignasjonen og småligheten overfor kritikere. Dette er et slående fellestrekk for alle disse tre politikerne. Det finnes ikke legitim kritikk av disse maktmenneskene i deres egne øyne, bare forvridninger, folk som har misforstått med vilje, ondsinnede angrep fra venstrevridde medier og eliter. «Alle vil visst misforstå meg» sier en tidligere PR-rådgiver som vet nøyaktig hvordan hun skal gjøre seg misforstått.
Og vi som kritiserer dem, slik man skal kritiserer mennesker med makt, blir fort usikre. «Å nei, nå har jeg gått i fella, nå kommer vi til å måtte diskutere deres sårede følelser resten av uka». I årevis har høyresida klaga over et «godhetstyranni». Nå styres vi av selvmedlidenhetstyranner.
I 2017 er mitt håp at vi alle skjerper oss, og slutter å la en så banal hersketeknikk dominere norsk offentlighet. At kommentatorer og journalister slutter å genierklære folk for å avspore debatter med påtatt indignasjon. Hverken folk flest, journalister, politikere eller kommentatorer bør fortsette å la seg skremme av det selvmedlidende narrespillet. Alle som er uenige med disse selvmedlidenhetstyrannenes politikk bør fortsette akkurat like standhaftig uansett hvordan maktmennesker skriker og bærer seg.
Makta skal ikke få bruke sine sårede følelser som skjold.
Diskuter teksten med Trædal på Twitter.
Lyst til å diskutere?
