Selvmord får svar

Ted Hughes er en av Englands mest anerkjente lyrikere. Likevel nevnes han sjelden uten at det føyes til: «som var gift med poeten Sylvia Plath, som tok livet av seg». Enkelte er mindre høflige. De kaller ham morder.

- Ted Hughes har ikke kunnet åpne et brev de siste 35 åra uten å frykte at det inneholdt en utskjelling med anklager om at han drev sin kone i døden. Når et menneske tar livet av seg, er det en enorm tragedie for de pårørende. Tenk da å måtte bruke resten av livet til å forsvare seg mot anklager om at det var din skyld, sier Plaths norske biograf, litteraturforskeren Marianne Egeland. I kveld deltar hun på Gyldendals litterære aften, der Arne Ruste skal lese sin gjendiktning av Hughes siste diktsamling, «Birthday Letters». I den skriver Hughes for første gang om sin kones død.

Sylvia Plath var 23, en amerikaner i Cambridge, med hatt og hvite hansker. Ted Hughes var to år eldre, en bohemaktig, karismatisk engelskmann. Romansen mellom de to poetene startet intenst: Han kysset henne på halsen, hun bet ham i kinnet til han blødde. Ti år og to barn seinere forlot han henne for en annen. Da stakk hun hodet i gasskomfyren.

Det er kortversjonen av samlivet mellom Sylvia Plath og Ted Hughes, nedtegnet og utbrodert i utallige biografier. Sylvia Plath ble en av de unge døde, et ikon med pasjonerte tilbedere. Noen av dem utstyrer seg med solid verktøy og tar turen til den lille kirkegården i Yorkshire der Plath ligger begravet. Der hakker de løs på gravsteinen hennes, for å fjerne det siste leddet i innskripsjonen «Sylvia Plath Hughes».

- Britiske medier har vært fulle av anklager. Ikke, som man skulle tro, mot vandalene. Men mot ektemannen, som ikke er «rask nok» med å få opp en ny stein, og som ikke har skiltet veien til støtten. Jeg ble nysgjerrig på de sterke følelsene Plath vekker over tretti år etter sin død, sier Marianne Egeland.

Brevveksler

Da Hughes' nye diktsamling kom i vinter, ble det førstesidestoff. De 88 diktene er udaterte, men preget av sterke følelser. Ted Hughes' «andre kvinne», Assia Wevill, tok sitt eget - og deres felles barns - liv ni år etter Sylvia Plath. For noen var det beviset på Hughes' åndelige grusomhet. For Egeland er det bildet på hans tragedie. Slik sett tilhører hun den lille delen av Plaths biografer som tar Hughes' «parti». Marianne Egeland har begynt å brevveksle med Hughes. En forsiktig, men velvillig dialog.

- Jeg hørte ham lese i Oxford, det var en stor opplevelse. Jeg ble fascinert av ham som person, ettersom jeg fant ut at han neppe kan ha vært så grusom som mange vil ha det til. Det holdes stadig mot ham at han hadde så stor tiltrekningskraft på kvinner. Kvinnehistoriene hans er blitt multiplisert og mytifisert. Man kan trekke paralleller til prins Charles og prinsesse Diana - som Diana er Sylvia Plath «forever young», mens den svikefulle partneren blir gammel og grå.

- Er historien om Sylvia Plath blitt forvrengt?

- Du kan bruke et liv til nesten hva som helst, som du kan bruke litterære tekster til nesten hva som helst. Enkelte hevder for eksempel å se et lesbisk tema i flere av Plaths dikt. Hun framstilles som alle barns beskytter og alle undertrykkedes talerør. Så vidt jeg kan se var hun verken noen stor politisk tenker eller spesielt feministisk bevisst.

- Hva var det med Plath som gjorde henne så spesiell?

- Hun skrev mye om døden, og mange har levd seg inn i det. Det ligger en sterk aggresjon i diktene. Like etter at hun døde kom Al Alvarez' bok om selvmord, «The Savage God», ut, med en prolog om Sylvia Plath. Jeg studerte selv i USA på den tida, og ble anbefalt å lese Plaths roman «Glassklokken», fordi den «handlet om oss». På meg gjorde den ikke voldsomt inntrykk, og diktsamlingene hennes var ikke noe for meg. Men hun oppsummerte noe i tida, omtrent som James Dean må ha gjort. Hun var jo lite kjent da hun døde. Berømmelsen, som hun hadde lengtet etter, kom først etterpå.

«Hundene spiser mor»

I «Birthday Letters» har Hughes et dikt som heter «The dogs are eating your mother». Det er henvendt til de to barna, en sønn som nå bor i Alaska og en datter i Australia. Hundene er kritikerne og biografene.

- Man kan spørre seg om det er tilfeldig at barna som voksne har valgt å bo på hver sin ende av kloden. De er jo oppvokst med daglige detaljer om moren i avisene, og anklager mot faren. Dagbøkene og brevene til Plath er brukt som sannhetsvitner om livet hennes. Men også de er litteratur. Alle som har skrevet brev hjem fra utlandet, vet at det er en egen sjanger. Da brevene hennes ble utgitt, vakte det sterke reaksjoner, fordi hun framstår som så annerledes enn i diktene. Sjangeren bestemmer hvilken Sylvia Plath vi møter.

- Å skrive en «nøytral» biografi, er det overhodet mulig?

- Jeg tror mange biografer har gjort seg opp en mening på forhånd. En kritisk leser kan kikke dem i kortene ved å gå til originalkildene. Flere har gjort karriere på Sylvia Plath. Al Alvarez, for eksempel, er lite kjent som forfatter, men berømt som Plaths «oppdager» og en slags agent for henne etter døden. Mange biografer mener de har funnet nøkkelen til et menneske. Det tror jeg ikke er mulig, sier Marianne Egeland.

- Vi er ikke laget slik at vi kan låses opp som et skrin.

LYKKELIGERE TIDER: Sylvia Plath og Ted Hughes som nygifte.