Selvmord i Afghanistan

Kampen for likestilling krever større innsats, skriver Bernard-Henri Levy

HOMA SAFI VAR 21 ÅR

og journalistlærling i det fransk-afghanske månedsmagasinet Nouvelles de Kabul som jeg startet for to år siden. Hun var en av utallige kvinner som så ut til å ha fått livet tilbake etter Talibans fall. Men som så mange av Homas afghanske medsøstre kom hun til at gapet mellom det hennes verden hadde å tilby og det hun ønsket seg, var så altfor stort. I forrige måned gjorde hun det slutt.

Homa var vakker. Veldig vakker. Hun var høyreist og elegant, kledd i lang tunika og med håret dekket av skjerf i perlegrått eller grønt. Selv om hun ofte slo øynene blygt ned, skulle det ikke mye til før ansiktet hennes lyste opp, fortalte redaktøren, Eric de Lavarene. Det kunne være et vennlig ord, litt oppmuntring eller et oppdrag om å skrive en artikkel om noe som engasjerte henne.

Homa var også forelsket. Hun hadde truffet en ung mann - en muslim - som arbeidet for en vestlig hjelpeorganisasjon. Han var mannen hun ønsket å dele livet med.

Like etter afghanernes nyttår i slutten av mars, møttes de to familiene. Den unge mannens familie besøkte Homas enkle hjem i utkanten av Kabul for å be faren om hennes hånd. Faren avslo. Begrunnelsen var at den unge mannen var sjia- og ikke sunnimuslim. Dessuten hadde faren lovet henne bort til sønnen til en av hans venner, en mann Homa aldri hadde truffet.

HOMA GJORDE IKKE

opprør. Hun ba om forskudd på lønnen og kjøpte medikamenter i nærheten av arbeidsplassen. Deretter ringte hun til noen venner, uten å røpe hva hun hadde i tankene. Homa forlot en verden der kvinners frihet er et ukjent fenomen eller blir sett på som fornuftsstridig.

Etter det jeg har fått høre sto faren Homa nær. Sannsynligvis var han ikke klar over at han ødela livet hennes da han avsa sin kjennelse. Han var en kjærlig far, bundet til tradisjoner, men også stolt av datteren og hennes nye jobb.

Han tok ikke engang særlig anstøt av hennes arbeid med vår spesialutgave om kvinnene i Kabul, om forholdene de lever under, deres rettigheter og håp. Han var som så mange andre afghanske fedre - menn som ikke er uhyrer, men som ganske enkelt mener at de handler i overensstemmelse med hellig lov når de velger ektemenn for sine døtre.

I dag sitter en fortvilet far tilbake og sverger på at han ville ha handlet annerledes hvis bare Gud hadde gitt ham hans elskede barn tilbake. Da ville han ha gitt henne den unge mannen hun elsket.

Homa døde med andre ord ikke som et resultat av ondskap, men på grunn av den uendelige dumhet som fundamentalismen fører med seg.

Ifølge Nouvelles de Kabul tok mer enn hundre kvinner livet sitt i Herat i fjor, en by styrt av krigsherrer. De ville rømme fra et liv som slaver for ektemenn og svigerfamilier, men så ingen annen utvei enn selvmord.

I likhet med disse kvinnene døde Homa av denne tidløse fanatismen. Den afghanske grunnloven oppfordrer til at kvinner og menn skal ha de samme rettigheter, men ordene har liten betydning i et land som ikke har et sterkt sentralt styre.

DET ER SELVSAGT

unødvendig å si at vi alle fikk sjokk da vi hørte om Homas død, både i Kabul og Paris. Det er heller ingen vits i å dvele ved de utallige spørsmålene som melder seg: Hvordan? Hvorfor?

Men det er ett spørsmål som gjenstår: Hvilket ansvar har vi, vi som kommer fra Vesten, når vi snakker om frihet og likhet? Lover vi mer enn vi noen gang kan gi dem?

For oss som elsker Afghanistan og fremdeles tror på en demokratisk framtid for landet, for dem som ikke kan slå seg til ro med tanken på at bare halve menneskeheten skal ha grunnleggende rettigheter og - ikke minst - for kvinnene, er Homas selvmord et rop om at vi må gjøre mer, ikke mindre.

© New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie