Selvmord og kjærlighet

Originalt skrevet roman om lesbisk erotikk.

BOK: Nå er den i gang - bokhøsten altså. Og ingenting må virke så provoserende på forfattere som en anmelder som sporenstreks begynner å sammenlikne bøkene deres. At jeg allerede nå, etter bare å ha lest tre av høstens romaner, ser en klar «trend», virker derfor sikkert både anmassende og nærmest litt patetisk.

Men når også den romandebuterende poeten Mona Høvring, i likhet med Annette Mattsson og Anne B. Ragde, lar boka si åpne med et tragisk selvmord, ville jeg vel nærmest vært litt sløv om jeg ikke i hvert fall fastslo det (riktignok er Mattssons litt usikkert, bilulykker er gjerne det). Fastslo det mer som en kuriositet og et tilfeldighetens nykke, enn for å spekulere over selvmordets plass i litteraturhistorien, selvmordets smitteeffekt eller selvmord som vår tids folkesykdom.

Slående


Sammenlikningsiveren blir ikke mindre av at Høvring i tillegg lar boka «Noe som hjelper» dreie seg om kjærlighet - eller i hvert fall sanselig sex - mellom kvinner. Begavet lesbelitteratur florerer jo for tida, og det er begrenset hvor spennende såkalt flatbankersex er - for et «alminnelig» publikum.

Men så er da nettopp Høvring et eksempel på hvor meningsløst det er med noen dvaske tematiske sammenlikninger og et «dette har vi lest før». Tvert om, Høvrings roman, skrevet på et underlig samnorsk, er slående original. Tett, glassklar og med et så intenst, nesten meditativt, språk, at hun nærmest hensetter leseren i en slags rus.

For den tilsynelatende oppsiktsvekkende og nesten spekulative tematikken er svært neddempet i romanen om det sky og bramfrie «naturbarnet» Lauras oppvekst i en fiktiv kystby på Vestlandet. Der Høvring ved hjelp av sitt særegne språk har klart å omforme noe andre vil kalle et overgrep (Lauras forhold til frisørdamen) til noe naturlig -   ja vakkert.

Prosalyrikk


Like vakkert som den prosalyriske skildringen av moras selvmord. Om en nå kan tillate seg å estetisere et selvmord: «Jeg tenkte ofte at det måtte være fint å dø slik som mora mi døde, å spasere langs stranda, gå en tur i det klare lyset, bevege seg utover i havet med en stor stein i hendene, gripe hengivent rundt den, og så la seg synke ned i ei naturlig grav, oppgi pusten og kanskje se vidunderlige ting der nede fra bunnen; fisker og sjøstjerner, og sollys som glitra og brøyt ned gjennom vannflata.»