Selvmordet - den siste ytring

«Du skal ta livet av dei,» het det i et av de såkalte bohembudene til forfatteren Hans Jæger. Selv døde Jæger av sykdom. Men skal vi tro Halvor Foslis bok om Kristiania-bohemen ivret han sterkt for å overtale andre til å følge sin tvilsomme ideologi.

Ifølge Fosli lyktes Jæger for eksempel i å påvirke den unge kadetten Johan Seckmann Fleischer til å ta livet av seg. Han levde imidlertid videre som hovedpersonen Jarmann i Jægers roman «Fra Kristiania-bohemen». Flere andre unge menn tok livet av seg i kjølvannet av den klassiske bohemtida, blant dem dikterne Arne Dybfest, Vilhelm Solheim og August Balthazar. Mer eller mindre glemte navn, alle tre. I dag huskes bare Jæger, selvmordsideologen.

  • «Det fins bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål,» lyder de klassiske innledningslinjene til Albert Camus' «Myten om Sisyfos» (1942).

Camus' bok maner leseren til å vurdere vitsen med å eksistere, ikke til å gjøre slutt på livet. Hvert menneske, diktere er knapt noe unntak, har alltid muligheten til å velge døden. Bevisstheten om dette gir livet sin verdi. Når noen velger å avslutte det for egen hånd, fyller det omgivelsene både med angst og skyld. Angst for det utenkelige («Slikt noe gjør man da ikke!» som det heter i Ibsens «Hedda Gabler»). Og hos de nære omgivelsene: Skyld, fordi man ikke kan la være å tenke på hva man kunne gjort for å hindre det inntrufne.

  • Selvmordet er et av de siste tabuer. I Norge blir det normalt ikke skrevet om. Ifølge god presseskikk omtales ikke selvmord i mediene. «Vår tid går av alle krefter inn for å fornekte døden,» som forfatteren Jean-Marie Rouart uttrykker det i boka «De valgte natten - en bok om selvmord og berømte selvmordere».

Rouart utforsker sin egen fascinasjon for selvmordet. Som ung har han selv stått på terskelen til å lykkes. Gjennom skrivingen blir han kurert for selvmordets «romantikk» og dets «trolldom», forklarer han. Han konkluderer: «Enhver glorifisering av selvmordet og enhver hyldest til det er meg fullstendig fremmed. Jeg fengsles av det fordi det er den dystre stjernetåken som har fascinert så mange forfattere hvis følsomhet jeg elsker.»

Men, som han sier, den verste formen for selvmord er den unge impulshandling, den som hadde truet med å ende hans eget liv i tenårene fordi man «lot seg lure av en vond drøm».

  • Da Goethe utga boka «Den unge Werthers lidelser» (1774), førte den til at mange unge lesere fulgte den unge heltens vei inn i døden. I en ny utgave måtte Goethe skrive et forord der han advarte på det sterkeste å ta Werthers løsning bokstavelig.

Å skrive om selvmord er med andre ord ingen spøk. Også når det gjelder norsk litteratur, er det blitt hevdet at enkeltverk har fylt folk med såpass stor grad av desillusjon at de har valgt å følge hovedpersonene inn i døden. Det ble for eksempel hevdet at den fiktive marxist-leninisten Nina Skåtøys selvmord i Dag Solstads roman «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1982) ble i sterkeste laget for enkelte lesere.

  • Enhver slik påstand blir selvsagt en forenkling, men det er hevet over tvil at eksemplets makt kan være mer enn farlig. I 1986 tok den danske dikteren Michael Strunge livet av seg, 28 år gammel. Som hans eldre kollega Poul Borum uttrykte det: «Han hoppet ut av vinduet i et manisk øyeblikk, han trodde han kunne fly.»

Strunges eksempel fikk såpass dramatiske følger i visse miljøer at Borum fant det betimelig å utgi en bok med tittelen «Allting. En antiselvmordsbok». Som han uttrykte det: «Jeg ville advare kommende generasjoner til å gjøre Strunge til en myte.»

  • Det er ikke lett å forhindre at diktere blir myter når de har tatt livet av seg. For de fleste vil det likevel ikke være særlig fristende å følge i deres fotspor. Og deres skjebner er høyst forskjellige. Amalie Skram endte sitt liv etter gjentatte behandlinger og innleggelser for psykiske lidelser. Per Sivle begikk selvmord etter å ha møtt det ene nederlaget etter det andre i Kultur-Norge.

Ragnhild Jølsen, som Jens Bjørneboe har skrevet en vakker roman om, var en bråbegavet, ung kvinne som etter noen få, magiske verk valgte å tre inn i «den røde høst». Virginia Woolf skrev to brev til de etterlatte og gikk stille ut i elva med en tung stein i kåpelomma. Den svenske dikteren Stig Dagerman satte seg i en lukket garasje og vred om tenningsnøkkelen på bilen. Hvorfor? «Det behövs inga svar på frågorna,» skriver Olof Lagercrantz i sin Dagerman-biografi.

  • Makeløst er eksemplet til den ekstreme japanske dikteren Yukio Mishima, som begikk klassisk harakiri etter et mislykket forsøk på å gjøre militærkupp med sin egen private hær. Jack London levde ikke mindre dramatisk. Han tok livet av seg etter mange års kamp med alkoholen og fulgte dermed sine ord om at «i hele universet fins det bare en form for frihet - nemlig å komme døden i forkjøpet».

Ernest Hemingway skjøt seg etter at han var blitt psykisk nedbrutt og fysisk ødelagt. Og hva skal man si om Richard Brautigan, den fantastiske San Francisco-dikteren som ble funnet død i hjemmet sitt med et gammelt avisoppslag nettopp om Ernest Hemingway på gulvet ved siden av seg? Asmund Brynhildsen har sagt: «Tro ikke at selvmordet ber om glemsel: Det ber om evig erindring.»

  • «Å forklare eller forstå selvmord som ikke kan tilskrives ekstreme situasjoner i forbindelse med krig, tortur, dødelig sykdom eller lignende, er komplisert. Det er som regel mange faktorer som spiller inn, noen er disponerende og skriver seg kanskje fra barndommen. Andre er utløsende og henger sammen med den aktuelle livssituasjonen,» skriver Marianne Egeland i sin bok om Sylvia Plath i Gyldendals Ariadne-serie.

Hun har selvsagt rett. Skal man utforske selvmordets dypeste årsaker, må man gå til sosiologen Emile Durkheims klassiske undersøkelse «Selvmordet», og selv den kan ikke svare på det fundamentale spørsmålet: Hvorfor? «Jeg tror faktisk ikke at det eksisterer løsninger, fordi selvmord betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker til forskjellige tider,» skriver A. Alvarez i klassikeren «Den vrede Gud».

Det spesielle når diktere eller andre kunstnere tar livet av seg, er at det før eller siden blir offentlig kjent og at det vekker en helt spesiell form for nysgjerrighet. Som Marianne Egeland skriver om Sylvia Plath: «Hvis ikke Sylvia Plath hadde tatt livet av seg, ville hun ikke blitt så berømt og dyrket som hun har vært de siste tretti årene.» Dernest kaster selvmordet et mørkt lys ikke bare over dikterens liv, men over verket.

  • Jens Bjørneboe mente i likhet med Tor Jonsson at han hadde vært suicidal helt fra de tidlige tenårene. Men det er umulig å avgjøre om det var langtvirkende eller akutte årsaker til at han tok sitt eget liv en vårdag i 1976. Eller var det smerten ved det kunstneriske arbeidet som ble for sterk? Bjørneboes kollega, Sigbjørn Hølmebakk, har skrevet at dødsdriften tok overhånd hos Bjørneboe fordi «hans skaperevne var i ferd med å tørre ut». På den andre siden visste Bjørneboe alt om hvordan depresjonen og de mørke kreftene er utgangspunktet ikke bare for selvdestruksjonen, men også for skaperkraften. Han skrev om Ernest Hemingway:

«Følger man hovedlinjene frem gjennom Ernest Hemingways forfatterskap, så vil man meget lett oppdage at alt sammen handler om en syk, en dødelig såret manns kamp for å overvinne angsten etter sitt møte med livet.»

  • Kanskje er det her man finner det sterkeste fellesskapet mellom de dikterne som har valgt å skrive siste kapittel i sitt verk med blod i stedet for blekk: De har et dypere og sterkere følelsesliv enn de fleste av oss, og de lever med sterkere svingninger og motsetninger. Fra dette følelseslivet henter de evnen til å sette ord på livets innerste gåter. Men de må også stå ut med et mørke som når som helst truer med å oppsluke dem.
JENS BJØRNEBOE: Få diktere har skrevet mer inntrengende om lidelse, smerte og depresjon.