Selvmordsbomberen

«Selvmordsbomberne er effektive og fryktede våpen mot Israel, men bakenfor ligger en dypere psykologisk forklaring på generasjoners valg: nedverdigelse eller martyrium.»

Døden er et individualpsykologisk som sosialpsykologisk tyngdepunkt i livet. Livet og døden utgjør et komplementært dialektisk forhold. Islam er tydeligere på dette enn kristendommen: Vil du livet, må du ville døden. Å bruke døden som målrettet middel skal altså ikke være mer fremmed enn å bruke livet i bestemte sammenhenger. I islam er det ikke snakk om et anarkistisk eller agnostisk forhold, men ofte et bevisst, selektivt og meningsfylt handlingsgrunnlag.

Suicid i vestlig kultur er bare assosiert med negative valører. Vår psykiatri definerer dette som en «lidelse», det er meningsløst og tragisk. Selvmordet er ennå langt unna en enhetlig teori som kan forklare fenomenet, men er et komplisert uttrykk for selvdestruktiv, menneskelig handling. Selve selvmordet - selvdrapet - er også ifølge islam forkastelig. Selvmord som «løsning» på private, individuelle livsvansker fordømmes og gir ingen ære til avdøde eller familien. En handling som har kollektive destruktive følger for andre, er dog noe mer og annet enn et «selvmord» for muslimer.

Blant vestlige selvmorderes personlighetstrekk finner vi: Depresjon, kronisk følelse av tomhet og meningsløshet, sterke indre spenninger og uro.

Slike finner vi ikke nødvendigvis hos selvmordere fra andre kulturer og religioner. Den muslimske selvmorderen Mohammad Atta fra aksjonen i New York 11. september, beskrives som upåfallende i stemningsleiet, hadde sterk følelse av betydning, var rolig og avslappet. Hinduistiske Tiger-selvmordere på Sri Lanka (LTTE) som jeg intervjuet i Jaffna 1992- 93, var platoniske, harmoniske og målrettede.

Fellesnevner for selvmord i alle kulturer er det aggressive element. Påfallende forskjeller er: Vestens suicidale retter aggresjonen innover, som selvavstraffelse og skader sjelden andre, selvmordet blir forstått som tragedie. Orientens suicidale kan rette aggresjonen utover som straff mot andre, dersom andre faktorer er til stede, selvmordet blir forstått som martyrium.

Martyridealet i islam står sterkt og finner næring fra nye politisk/religiøse ideologer. «Nymartyrene» er ifølge professor Kari Vogt resultatet av en radikal nytolkning av islam.

«Den eneste løsningen er å ta sitt eget liv; å ta med seg så mange som mulig. De som tas med i døden, er alle medskyldige i det ondes dominans, i dets makt, og døden skal framskynde historiens slutt og virkeliggjøre apokalypsen,» sier den iransk-franske forskeren Khosrokhavar. Det nye martyridealet blir nå materialisert i handling. Selvmord er tilpasset en politisk og moralsk forståelse og går ut over rammene for det rent religiøse. De endrede teologiske definisjoner åpenbarer seg på paradigmatisk vis i to generasjoners liv under israelsk okkupasjon.

Kan vi forstå selvmordsbomberen, også ved å gå utenom nytolkninger av islam? Filosofen John Rawls sier at de drivkreftene i menneskene som fører til endringsprosesser er rettferdighetssans og rasjonalitet. Hans teorem anvendt på palestinernes brutale virkelighet, som systematisk går i deres disfavør, skaper frustrerende krav om endringer. Din israelske nabo har vann, ikke du. Israelerne har sykehus, du har ingen. Israelerne har arbeid, du har ikke. Urettferdighet skaper alltid antagonismer, og i ekstrem form fanatisme og hat. Rasjonalitet er forankret i oppfatningen om det gode. Vi forsøker å fremme målet alene eller i samarbeid med andre. Det gode er meningsfylt og verdig. Den unge araberen opplever at alle mekanismer i samfunnet fungerer mot ham. Uansett hva hans familie i generasjoner og han selv gjør, er det forgjeves. Opplevelsen av at det ikke er mulig å leve med verdighet i en verden hvor onde makter dominerer, blir i strid med hans rasjonale. Når rettferdighetsfølelse og rasjonalitet krysses, oppstår ny identitet.

Denne identiteten er vanskelig å forstå, da våre bilder av araberen er dominert av vestlige beskrivelser av «de andre». Den palestinsk-amerikanske professor Edward Said har avslørt Vestens fordommer og postkoloniale nedlatenhet til araberne generelt og islam i særdeleshet. Denne «vitenskapen» - «orientalismen» - lik fordums «kremlogi», har i generasjoner spredd tendensiøse anakronismer om at en palestiner er synonym med terrorist og at ideen om en intellektuell araber er ikke-eksisterende. Islam er en hatefull, krigersk religion med hovedmål, etter apokalypsen, at hele verden skal styres av muslimer. Han advarer mot at offentligheten forføres av rituelle dogmer om arabernes monotone opptatthet av jihad, eksotiske æresbegreper og nevrotiske kulturhat mot Vesten. Man kan faktisk tillegge palestinerne et distinkt og mangfoldig intellekt som ledetråd til handling. De har sin rasjonelle formening med livet og døden, om den enn ikke stemmer med Vestens.

Reproduksjonen av islam som fiendebilde i media og som «bak sløret»-fortellinger, skader oss selv mer enn muslimene. Våre holdninger og handlinger blir irrelevante og hensiktsløse når konflikter må løses. Vi formår ikke å tolke komplekse, bakenforliggende årsaker til rekrutteringen av selvmordsbomberen.

Å ofre livet i en ekstrem selvdestruksjon vekker uhygge hos oss, men ikke nødvendigvis hos alle i den arabiske verden. Handlinger som for oss er uforståelige og for israelerne forhatte, er ikke nødvendigvis patologiske. Ikke hos nye traumatiserte generasjoner som opplever bl.a. en systematisk ødeleggelse av Jenin og total rasering av Palestinas infrastruktur. Ikke hos dem med knust selvfølelse og splintret identitet. Psykiateren og jøden Viktor Frankl mente han overlevde holocaust fordi han fant en mening med lidelsen. Hvis lidelsen overleves fordi den er meningsfylt for jøder, gjelder det også arabere?

Selvmord og personlighet henger sammen. Biologisk og sosial arv veves sammen av traumatiske livserfaringer. Det oppstår både personlighetstrekk som fremmer evnen til å kjempe, men også selvmorderens trekk. To til tre generasjoners ydmykelse og fattigdom skaper suicidale personligheter. Slaver blir slaver så lenge de ikke tar et kollektivt oppgjør med sin «nedarvede» mindreverdighetstenkning og skaper en ny nasjonal identitet, skrev den algeriske psykiateren Frantz Fanon i «Jordens fordømte». Når folk blir engasjert i en frihetskrig, får det enkelte individ kanskje for første gang et begrep om hva det er å ha en felles sak - en felles, nasjonal framtid og en felles historie. Og videre: «Hva det enkelte individ angår, virker voldsutøvelsen rensende. Den driver giftstoffene ut av slavesjelen, fjerner mindreverdighetskompleks og tendenser til passiv kontemplasjon og håpløshet.» Selvmordsbomberen tenker kanskje: Jeg har knust slavesjelen. Det har vært en mening med mitt liv, jeg får oppreisning når jeg dør og tar ondskapen med meg. Alle vil gjøre meg synlig, kjenne meg, og ære meg.

Selvmordsbomberne er effektive og fryktede våpen mot Israel, men bakenfor ligger en dypere psykologisk forklaring på generasjoners valg: nedverdigelse eller martyrium. Martyriet blir et individuelt og kollektivt purgatorium og «mentalhygiene».