Selvmordstanker og Lolita-kompleks

I Peter Sercks siste roman tjener to selvmord- et virkelig og et fiktivt - som utgangspunkt for en middelaldrende manns selvransakelse.

Albert Camus opphøyde selvmordet til det viktigste filosofiske problem. Når tilværelsen er absurd, er livet da verdt å leve? Å avgjøre det er det samme som å gi svar på filosofiens grunnspørsmål, hevdet Camus i «Sisyfosmyten».

Naturlig nok opptrer Camus som en viktig samtalepartner i boka, sammen med en rekke andre forfattere innenfor den mode rnistiske tradisjonen - Hamsun, Kafka, Sartre, Vesaas, for ikke å snakke om Solstad.

Til «Irr! Grønt!», «Genanse og verdighet» og «Professor Andersens natt» fins det en rekke skjulte og åpne referanser. Om det så er Sercks eget forfatterskap, så skriver også «Latteren» seg på eksplisitt vis inn i dette.

Lolita-forhold

Den viktigste interteksten er imidlertid «Hedda Gabler», slik den også var det i «Sarkofag» (1999). Hovedpersonen er tea-teranmelder og ungdomsskolelærer, og bokas utgangspunkt er hans forsøk på å gjøre det begripelig for sine tiendeklassinger hvorfor Hedda tok livet av seg. Særlig er det viktig for ham å få den mest lydhøre eleven, Indra Martinsen, til å forstå Heddas beveggrunner.

Han innleder et forhold til den samme Indra, som kjenner seg igjen i Hedda. Ungdomsskolelærere vil nok kanskje mene at Indra virker i modneste laget, både intellektuelt og på annet vis, og at jegpersonens utredninger i klasserommet er vel avanserte, men det får så være.

Personlig synes jeg at Serck makter å gi en ganske overbevisende framstilling av Lolita-forholdet, som er det sentrale motivet på handlingens nåtidsplan. I en rekke lange dialoger lykkes han f.eks. godt med å få fram de dissonansene som den store aldersforskjellen nødvendigvis medfører.

Selviakttakelse

Både «Hedda Gabler» og Lolita-motivet brukes til å belyse den fremmedgjøringstematikken romanen er hektet opp på. Jegpersonen oppfatter skuespillet som et absurd drama. Psykologiske årsaker strekker ikke til for å forklare Heddas selvmord, mener han. Han ser selvmordet som en logisk konsekvens av at hun lever et uegentlig liv og opplever tilværelsen som absurd.

Men ikke nok med det: i siste instans mener han at det skyldes hennes fascinasjon for skriften, det vil si Løvborgs skrift. Når Løvborg ikke klarer å leve opp til sin ideale rolle som skriftprodusent, skyter hun seg.

Jegpersonen plages av den samme følelsen av å leve et liv ved siden av det egentlige, et liv der skriften reiser seg som en glassvegg mellom jeget og tilværelsen. Forholdet til Indra bidrar snarere til å styrke enn til å svekke denne følelsen. Aldersforskjellen tydeliggjør således jegpersonens fornemmelse av avstand til verden og seg selv. Som så mange andre modernistiske antihelter er han underlagt refleksjonens forbannelse og fanget i selviakttakelsens onde sirkel. Han er en betrakter både til seg selv og andre. Alt han rører ved, også Indra, blir til tanker og dernest til skrift.

Fremmedlegionær

Gang på gang vender jegpersonen tilbake til muligheten for å tre ut av denne sirkelen. Han ønsker å åpne seg for noe som ikke er bestemt på forhånd, et eller annet som ikke har noen fast mening, noe som nøyer seg med ganske stille å være. «...jeg tenkte at om jeg en dag skulle akseptere meg selv, da ville det ikke skje via noen fortelling, nei, ingen historie, men gjennom det å være og eksistere».

Men et slikt ureflektert liv har sine fallgruver, som det advares mot i teksten, et liv som også kan nedfelles som skrift, om enn av en helt annen og umiddelbar art.

Dette blir belyst gjennom en annen av romanens sentrale bipersoner, en ungdomsvenn som verver seg som fremmedlegionær, og som sender en lang rekke usystematiske brev til sin gamle venn om livet på slagmarka. Dette er et liv og en skrift som i en viss forstand framstår som umiddelbart, uten ironi og uten distanse til seg selv. Kort etter at denne mannen kommer hjem, begår han selvmord, og disse brevene og dette selvmordet har opptatt jegpersonen helt siden da.

Sær intensitet

Brevene og mannens skjebne viser farene ved en være- og skrivemåte som er helt oppslukt av seg selv, uten ironi, uten distanse. Jegpersonen trekkes selv mot dette, også i forholdet til Indra, men ender med å forsvare sin egen distanserte og fremmedgjorte holdning til seg selv og det liv han lever, og følgelig også, som Camus, med å avvise selvmordet som løsning.

«(...) det er bedre å si noe (...) fremfor å være stum, alene, det sier seg selv; heller være et latterlig talende menneske fremfor en som har kneblet seg selv, forpint og stum; slutter man å snakke, slutter man å uttrykke seg, er man alt halvveis død og vi ønsker ikke det, vi ønsker å holde ut».

«Latteren» er en talende og skrivende manns verk. Serck har gått en ny rundgang med den klassiske modernistiske tradisjonen. Det har han lyktes rimelig bra med. Utlegningene om Hedda virker rett nok ikke like overbevisende innenfor den kontekst de opptrer i, og den utstrakte bruken av fotnoter forekommer noe unødvendig, selv om vi skjønner poenget. Bruken av kursivering virker også noe maniert, og her kan man ofte komme i tvil om hva poenget er. Disse skjønnhetsfeilene til tross er «Latteren» en roman som trenger seg på leseren med en egen sær intensitet.

Serck har nok skrevet bedre bøker før, men årets roman skiller seg også fordelaktig ut. Gjennom mange år har han høstet gode kritikker. Nå er det snart på tide at han oppnår den brede anerkjennelsen hans forfatterskap har gjort ham fortjent til.