Debatt: Flyktningpolitikk

Selvmotsigende ny flyktningpolitikk fra Ap

Arbeiderpartiets nye flyktningpolitikk skal følge internasjonale forpliktelser. Men flere av disse beskrives som mindre omfattende enn de virkelig er. Dermed skapes et inntrykk av et fiktivt handlingsrom.

MÅ VÆRE TYDELIG: Når en ny helhetlig asylpolitikk nå skal utformes, må internasjonale forpliktelser beskrives presist og korrekt, og partiet være tydelig på om den nye politikken krever endringer i gjeldende folkerett, skriver innsenderen.Her presenterer migrasjonsutvalgets leder Masud Gharahkhani utredningen på Ap's landsmøte i april. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
MÅ VÆRE TYDELIG: Når en ny helhetlig asylpolitikk nå skal utformes, må internasjonale forpliktelser beskrives presist og korrekt, og partiet være tydelig på om den nye politikken krever endringer i gjeldende folkerett, skriver innsenderen.Her presenterer migrasjonsutvalgets leder Masud Gharahkhani utredningen på Ap's landsmøte i april. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB ScanpixVis mer
Meninger

På Arbeiderpartiets landsmøte i 2019 ble migrasjonsutvalgets utredning enstemmig vedtatt. Partiets nye flyktningpolitikk er nå beskrevet i et dokument uten kildehenvisninger og med flere kontroversielle og udokumenterte påstander om Norges folkerettslige forpliktelser.

Det proklameres generelt at det «for et lite land som Norge er en fordel med brede internasjonale avtaler som danner grunnlag for felles regelverk og praksis», og at Norge skal overholde sine internasjonale forpliktelser.

Men går man gjennom de konkrete forslagene som vil få praktisk betydning for utformingen av politikken, ser partiet ut til å gå inn for å snevre inn retten til beskyttelse, blant annet gjennom å endre forståelsen av hvem som er flyktning etter FNs flyktningkonvensjon.

Avtaler med andre land er en del av partiets løsning. I dokumentet hevdes det at flyktninger etter flyktningkonvensjonen har en umiddelbar plikt til å søke asyl i første trygge land og at det med tanke på Norges geografiske beliggenhet er svært få asylsøkere som kommer direkte hit. Påstanden er, med god grunn, ikke kildeforankret, for det finnes ingen slik plikt i flyktningkonvensjonen. Høyesterett uttalte i 2018 (HR-2018-846-A) at «det er flyktningen selv som i utgangspunktet bestemmer hvilket land han vil flykte til».

Det hevdes videre at det er «mulig for EU og Norge å henvise asylsøkere til trygge tredjeland, utenfor Schengen, dersom slike avtaler er at de aktuelle landene er trygge for flyktninger og ikke sender dem videre til forfølgelse».

Dette er en forenkling av sannheten, og har nok sammenheng med den forenklede beskrivelsen dokumentet gir av det «sentrale i Flyktningkonvensjonen»: Å avgjøre hvem som er flyktning og å stadfeste et forbud mot å sende en flyktning til et sted der vedkommende risikerer forfølgelse (non-refoulement).

Det er riktig at konvensjonen definerer hvem som er flyktning, men den sikrer langt mer enn vern mot retur til forfølgelse. Den sikrer rettigheter innenfor en rekke samfunnsområder og den forutsetter tilgang til en rettssikker asylprosedyre som sikrer at ingen returneres videre til forfølgelse i tredjeland (kjede-refoulement).

Hvis en asylsøker når en norsk grense, følger det av folkerettslig sedvanerett at Norge ikke kan fri seg fra sitt ansvar etter flyktningkonvensjonen til å behandle en asylsøknad, med mindre en annen stat oppfyller de samme konvensjonsforpliktelsene. Den nye politikken innebærer inngåelse av flere kontroversielle avtaler med tredjeland som Tyrkia, som ikke oppfyller slike forpliktelser.

I dokumentet framheves at Arbeiderpartiet er en del av en internasjonal solidaritetsbevegelse. Det erkjennes at de fleste flyktninger holder til i land nært konfliktene eller regimene de flykter fra. Mange av disse nabolandene er blant de minst utviklede i verden.

Ingen skal underslå at penger er en knapp ressurs, men det er nok en forenkling, tilpasset Norges interesser, å tro at vestlige land kan «kjøpe» seg ut av de praktiske utfordringene ved mottak av flyktninger gjennom «solidaritetspotter». Mottak av flyktninger er vel så kontroversielt i de «andre» landene som allerede huser de fleste av verdens flyktninger.

I dokumentet hevdes det, uten å oppgi kilde, at dagens «asylordning har over tid utviklet seg til å i større grad bli brukt til å gi opphold til grupper på humanitært grunnlag framfor beskyttelse til personer som er forfulgt på individuelt grunnlag». Samtidig erkjennes at det uvanlig høye antallet asylsøkere som kom til Norge i 2015 i stor grad besto av mennesker med beskyttelsesbehov.

Arbeiderpartiet konstruerer med dette et kunstig skille mellom de «individuelt» forfulgte som angivelig skal være omfattet av flyktningkonvensjonen og «tilfeldige» ofre for krig og konflikt. Ifølge flyktningkonvensjonen er flyktninger personer med en velbegrunnet framtidsrettet frykt for forfølgelse som følge av blant annet politisk oppfatning eller religiøs tilhørighet. En slik frykt vil man ofte kunne ha i en krigssituasjon, som for eksempel den i Syria, uten at individet er spesielt utpekt. Ordene «individuell forfølgelse» og «tilfeldig» krigsflyktning tåkelegger innholdet i flyktningbegrepet og forvrenger virkeligheten.

Uttalelsene «En reform av asylordningen må også innebære at krigsflyktninger i større grad kan leve verdige liv i landet de først flykter til, nærmere sitt hjemland» og at «asylinstituttet […] må endres slik at den prioriterer personer som flykter fra individuell forfølgelse», reiser minst tre spørsmål: 1: Hva er en krigsflyktning? 2: Hva er individuell forfølgelse? 3: Vil Arbeiderpartiet reforhandle flyktningkonvensjonen?

Et fjerde spørsmål melder seg også: Når partiets politikk skal være i tråd med internasjonale forpliktelser, hvorfor vil partiet ha vage sårbarhetskriterier som fratar flyktninger deres status som flyktning, framfor å gjeninnføre rimelighetskriteriet ved såkalt internflukt til hjemlandet? Både UNHCR og Utlendingsnemnda uttalte i sine høringsuttalelser at det ville være i strid med flyktningkonvensjonen å fjerne rimelighetskriteriet.

Det er elementer i Arbeiderpartiets nye politikk som bidrar til å styrke flyktningers rettigheter, som solidaritetspotten og en økning i antallet kvoteflyktninger. Men en kjent arbeiderpartipolitiker sa en gang: «Alt henger sammen med alt». Når en ny helhetlig asylpolitikk nå skal utformes, og partiets velgere skal si sin mening over stemmeseddelen, må internasjonale forpliktelser beskrives presist og korrekt, og partiet være tydelige på om den nye politikken krever endringer i gjeldende folkerett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.