På Arbeiderpartiets landsmøte i 2019 ble migrasjonsutvalgets utredning enstemmig vedtatt. Partiets nye flyktningpolitikk er nå beskrevet i et dokument uten kildehenvisninger og med flere kontroversielle og udokumenterte påstander om Norges folkerettslige forpliktelser.

Det proklameres generelt at det «for et lite land som Norge er en fordel med brede internasjonale avtaler som danner grunnlag for felles regelverk og praksis», og at Norge skal overholde sine internasjonale forpliktelser.

Men går man gjennom de konkrete forslagene som vil få praktisk betydning for utformingen av politikken, ser partiet ut til å gå inn for å snevre inn retten til beskyttelse, blant annet gjennom å endre forståelsen av hvem som er flyktning etter FNs flyktningkonvensjon.

Avtaler med andre land er en del av partiets løsning. I dokumentet hevdes det at flyktninger etter flyktningkonvensjonen har en umiddelbar plikt til å søke asyl i første trygge land og at det med tanke på Norges geografiske beliggenhet er svært få asylsøkere som kommer direkte hit. Påstanden er, med god grunn, ikke kildeforankret, for det finnes ingen slik plikt i flyktningkonvensjonen. Høyesterett uttalte i 2018 (HR-2018-846-A) at «det er flyktningen selv som i utgangspunktet bestemmer hvilket land han vil flykte til».