Selvopptatte feminister?

Hva har norske feminister gjort for innvandrerkvinner? Hva kan gjøres?

Likestilling

Vi vil fortsette å bekjempe ulikestilling mellom kjønnene som hindrer kvinner og menn i å leve slik de ønsker - vi vil innlemme innvandrerkvinner og innvandrermenn i bekjempelsen av alt gammeldags, og kjempe for seksuell frigjøring og økonomisk selvstendighet, skriver likestillingsdirektør Ingunn Yssen.

Norske feminister har sviktet innvandrerkvinnene, sies det fra flere hold. I media fremstilles norske feminister, kvinnebevegelsen og offisiell likestillingspolitikk som selvopptatt. Det siste eksempelet på hemningsløs egoisme blant feminister var illustrert gjennom en tegning av en norsk kvinne med hodet i sanden, under armen holdt hun en håndbok om orgasme, bak henne sto tre kvinner iført slør og kjetting (VG 8. februar). Poenget var åpenbart å vise at norske kvinner er mer opptatt av å tilfredsstille eget sexliv, enn å ta seg av sine ufrie muslimske medsøstre.

Hvordan kan norske feminister tenke på noe så syttitalls og egennyttig som orgasmer, mens ulikestillingen i innvandrermiljøer fører til drap? Mange har den siste tiden etterlyst norske feministers engasjement i innvandrerkvinners problemer. Hva har norske feminister gjort for innvandrerkvinner? Hva kan gjøres? Som en del av den norske offisielle feminismen vil Likestillingssenteret svare på disse to spørsmålene.

Likestillingssenteret har lenge arbeidet mot tvangsekteskap, mot omskjæring og mot vold mot kvinner (inkludert innvandrerkvinner) i mange sammenhenger. Lenge før det såkalte æresdrapet i Sverige har vi erkjent at annen generasjons norske innvandrerkvinner sitter fastlåst i gamle patriarkalske strukturer og at mange ikke engang har mulighet til å velge sin egen kjæreste eller ektefelle. Vi har visst at jenter og kvinner risikerer å bli utstøtt, slått, rundjult og til og med drept av sin egen familie om de trosser tradisjonene og velger sine egne veier i livet. Likestillingssenteret har derfor arbeidet med spesifikke prosjekter som er rettet mot innvandrerkvinner- og jenter. For eksempel jobbet Likestillingssenteret i tre år for å få Justisdepartementet til å starte et prøveprosjekt med alarmbeskyttelse for kvinner som var voldstruet. Det var også Likestillingssenteret som foreslo å opprette Kvinnevoldsutvalget, hvor innvandrerkvinner har prioritet. Likestillingssenteret har dessuten kjempet for opprettholdelsen av det tilbudet Alternativ til vold gir for å behandle menn som slår. Vi samarbeider med krisesentersekretariatet med å utvikle metoder for å beskytte utsatte kvinner og behandle utøvere. Likestillingssenteret samarbeider også med Primærmedisinsk Verksted i arbeidet mot omskjæring av kvinner - og vi arbeider med oppfølgingen av handlingsplanen til Barne- og familiedepartementet mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Vi har dessuten bidratt til å utarbeide en rapport om de juridiske sidene ved tvangsekteskap, deltatt i møter, gitt veiledning til krisesentre og bidratt med en informasjonsbrosjyre rettet mot innvandrerforeldre. For å nevne noe. Av Likestillingssenterets tre rådgivere arbeider én på heltid med problemstillinger knyttet til innvandrerkvinner med et spesielt fokus på vold.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tross dette arbeidet, det måtte en Shabana, en Kadra, en Jeanette og en Nadia til før mange innvandrerkvinners håpløst gammeldagse, for ikke å si undertrykte og ufrie liv, fikk sin rettmessige plass i det offentlige rom. Om det er fordi vi har vært feige eller om ropet måtte komme innenfra - diskusjonen lar vi ligge. Viktigere er det å gi et svar når disse kvinnene og andre spør hva feminismen skal dreie seg om nå. Skal norske feminister fortsatt mase om likelønn og flere kvinner i lederstillinger? Ja, vi skal faktisk det. Selv om kvinner og menn er langt mer likestilte i norsk offentlig sammenheng, er vi ikke i mål. Det handler om å bekjempe gammeldagse holdninger og handlinger, også i det norske samfunnet. Det er gammeldags av menn ikke å ta ansvar for egne barn og det er gammeldags å ekskludere menn fra barneomsorgen. Det er gammeldags å tro at det ikke er viktig at kvinner har eget lønnsarbeid og det er gammeldags å mene at det er likegyldig om kvinner har lederstillinger. Det er ikke bare gammeldags, men også et solid tilbakeslag når kvinners seksualitet blir latterliggjort, slik vi så i VGs tegning. Paradoksalt nok er det kontroll av kvinners seksualitet som er utgangspunktet for tvang og i verste fall æresdrap.

Vi vil fortsette å bekjempe ulikestilling mellom kjønnene, som hindrer kvinner og menn i å leve slik de ønsker - vi vil innlemme innvandrerkvinner og innvandrermenn i bekjempelsen av alt gammeldags, og kjempe for seksuell frigjøring og økonomisk selvstendighet. Spesifikke tiltak rettet mot innvandrerkvinner kan i noen sammenhenger føre til stigmatisering og uheldige generaliseringer, som igjen kan få uønskede konsekvenser, for eksempel at miljøer lukker seg. I en del sammenhenger er derfor den beste strategien å integrere innvandrerkvinner i generell norsk likestillingspolitikk.

Økonomisk selvstendighet er selve grunnmuren i likestillingsarbeidet og gjelder alle kvinner i Norge uansett klasse, hudfarge eller kulturell bakgrunn. Lik lønn for likt arbeid, like rettigheter og muligheter i arbeidslivet dreier seg like mye om innvandrerkvinner som etnisk norske kvinner. Utbygging av barnehager og motstand mot kontantstøtte kan i aller høyeste grad knyttes til likestilling for innvandrerkvinner. Innføringen av kontantstøtten førte som kjent til at mange innvandrerforeldre lot være å sende barna i barnehage. Det er uheldig for språket og integreringens skyld, men kan også knyttes til likestilling fordi barn i barnehage gir mødre mulighet til å delta i arbeidslivet. Men selv med barnehageplass kan det være vanskelig for en del innvandrerkvinner å få jobb. Hindringene kan skyldes det norske samfunnet og hindringene kan skyldes den kulturen innvandrerkvinner tilhører. Vi vil bidra til å bryte ned begge former for hindringer. Nå som det er sosialt akseptert å kritisere innvandrerkulturer, tradisjoner og familieforhold hvor kvinner er underordnet menn, uten å bli oppfattet som rasist, skal heller ikke vi være tilbakeholdne. Likestillingssenterets standpunkt er klart når det gjelder kvinners mangel på makt og innflytelse over egne liv, og her skiller vi ikke mellom kulturer. Ingen kvinner skal måtte behøve å underordne seg menn, kontrolleres av menn eller bli slått av menn. Vi etterlyser derfor mer statistikk og forskning på innvandrerkvinner og innvandrermenns situasjon. Det er nødvendig med et godt dokumentert empirisk grunnlag, kunnskap om virkeligheten, for å vite hvor og hvordan likestillingsarbeidet kan videreføres. Vi minner om at syttitallets likestillingskamp i Norge langt på vei ble drevet fremover av forskning og forskere.

For ordens skyld må vi presisere at Likestillingssenterets mandat, slik Stortinget har bestemt, er å være pådriver i likestillingsspørsmål mellom kjønn. Vi har ikke mulighet til å innføre konkrete tiltak eller komme med sanksjoner. Senteret har som oppgave å avdekke diskriminering og foreslå tiltak som bidrar til å utjevne forskjellene mellom kvinner og menn, uansett hvor de bor, hvilken Gud de tror på og hvilke tradisjoner de ivaretar. Det er ikke Likestillingssenterets oppgave å utjevne klasseforskjeller i samfunnet eller å arbeide mot etnisk diskriminering. Vi kan med andre ord ikke involvere oss i alle problemer innvandrerkvinner og -menn støter på i vårt samfunn. Men mye handler om kjønn, og det meste handler om at kvinner ikke har samme muligheter som menn til å velge hvordan de vil leve sine liv.

I tillegg til det arbeidet vi allerede gjør mot tvangsekteskap, omskjæring og vold mot kvinner, vil Likestillingssenteret bidra til økt fokusering på likestilling blant innvandrerkvinner og -menn. Men arbeid for likestilling bør ikke bygges på samme idé som en klasseskitur, hvor de som ligger først i løypa stopper opp for å vente på de som kommer lenger bak. Det tjener ingen at vi stanser likestillingsarbeidet et sted, fordi utviklingen har kommet kortere et annet sted. Vi må leve med at vi ikke er på samme likestillingsnivå, samtidig som vi arbeider for å utjevne forskjeller mellom kvinner og menns muligheter alle steder i alle sammenhenger. La det ikke være noen tvil om at vi støtter likestillingskampen til de unge innvandrerne.

HAR SVIKTET INNVANDRERKVINNENE? Likestillingsdirektør Ingunn Yssen spør i denne kronikken hva norske feminister har gjort for innvandrerkvinnene.