Selvpålagt askese

Det ble huset som gikk av med seieren, under utpakkingen av Bjørvika-operaens andre spillearena i går kveld, Scene 2.

Ballettmusikken til Et moderne sted av Rolf Wallin ( første akt) og Henrik Hellstenius (andre akt):

BALLETT: Det er et lokale av Black-Box typen, med scenen effektivt framhevd i sentrum av lokalet og med alt man kan ønske seg av tekniske muligheter. Samtidig er det vakkert på en diskret måte, holdt i sølv og sort.

Men jeg synes ikke at Rolf Wallin som hadde komponert musikken til ballettpremierens første akt, «Urban Bestiary» til de grader hadde behøvd å begrense seg til musikk i svart-hvitt av den grunn.

Lydanlegget er en drøm, kvaliteten i en reproduserte og den elektrofonisk produserte klangen er av en annen verden, taktil, tett på og uten spor av forvrengning. Dette hadde Wallin utnyttet til å hente inn byens lydmiljø, fra Rådhusets klokkespill til innannonseringen av T-banen.

Sikkert som få festet han dermed grepet om byens soundscape som en slags virkelighetseffekt, en uhyre effektiv akustisk scenografi. Men det urbane bestiarum som han slapp løs i dette klangrommet ble merkverdig asketisk. Det ble på en måte ikke mange nok dyr i arken.

Man skjønner tanken om et disiplinert lydspor, som så Ingunn Bjørnsgård kan koreografere til - og aner etter hvert uråd. For fascinasjonen over disiplin og askese blir ikke nok til å fylle dansens tredimensjonale rom, ikke på langt nær. Disiplinen forble motorisk, og vibrerte overhodet ikke av tilbakeholdt uttrykk, ikke det spor. Musikken låt påholdt, hele akten gjennom.

Henrik Hellstenius sto for andre akt, «Places of Sound». Også han visste å utnytte scenerommets klangmuligheter effektivt, og hadde et mykere grep om klangpaletten i strykerensemblet. Som hos Wallin, om enn på en annen måte, var orkesteret fint og diskret integrert i det sceniske.

Hos Hellstenius fornemmer vi en annen kontakt med en ekspressiv gestus enn hos Wallin. Men vi får også mye av en beslektet askese, selv om den gjennombrytes i glimt av heftigere utbrudd og også får en mer kroppsnær dimensjon gjennom Torill Carlsens og Nls Harald Sødals intime pusting og hvisking, som etter hvert vokser fram som arie-liknende partier.

Foto: Den Norske Opera
Foto: Den Norske Opera Vis mer

Men begge komponistene begrenser seg gjennom sin selvpålagte askese, velkjent nok i forlengelse av den modernistiske tradisjonen. De satser alt, eller i hvert fall nesten alt, på gestisk profilering av musikkens materiale. Slik legger de harmoniske og melodiske kvaliteter i musikken helt til side, uten at det klanglige resultatet av denne strategien på noen måte er umiddelbart overbevisende.

Men nå står i hvert fall huset der, og byr opp til dans. For den som tør å ta tilbudet imot.