Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Selvportrett av ei «heks»

En meget god selvbiografi fra en av de viktigste skikkelsene i norsk politikk, mener Dagbladets anmelder.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anne Enger Lahnsteins erindringer har vært mye omtalt i media, både på nyhets- og kommentarsidene. Men er det ei god bok?

For at det skal være sagt, tittelen er sjeldent god. «Grønn dame, rød klut» er vel dekkende for manges syn på Lahnstein. Gjennom mer enn 20 år har hun vært sentral i norsk politikk, provoserende kompromissløs, i kamp mot abortloven, som uforferdet joker i regjeringssammenheng, som kjempende nei-dronning. En utrettelig målbærer av det gamle norske samfunns verdier og dyder i ei overgangstid. Og hun legger ikke skjul på sine meninger, sine visjoner. Pakker ikke inn, bortforklarer ikke, angrer ikke.

Levende om politikk

Boka er konsis og velskrevet, mer enn det de fleste politikerbiografier pleier å være. Lahnstein skriver klart og direkte, med godt utvalg fra oppvekst, utdannelse og livet som politisk dyr. Leseren kan se hvordan hennes liv i økende grad går i ett med politikken, så selv om hun ikke skriver om skilsmissen sin, kommer den ikke som noen overraskelse. Anne Enger Lahnstein er et menneske som har prioritert seg selv til glede for oss andre borgere, ikke først og fremst til glede for egen familie. Dette skjønner vi også når hun skriver om sønnens alvorlige sykdom, for den er det store unntaket i boka - der privatlivet river henne vekk fra politikken.

Men om hun etter hvert ikke har så mye privatliv å skrive om, så har leseren desto større glede av hennes beskrivelse av det politiske liv. Ikke bare gir hun en stort sett usminket versjon av de store politiske begivenheter hun har vært innblandet i, hun klarer også å si noe generelt om politikkens virkemåte i vår tid, i vårt land. Som om det ikke var nok, klarer Lahnstein å formidle stemninger, atmosfære og egne følelser både generelt og i spesifikke situasjoner. Som livet på Stortinget og i regjeringen - gleden over å vinne EU-natta 1994. Teksten lever, med temperatur, farger og lukter. Med effektiv bruk av fortid og presens, mangfoldige utropstegn. En glede å lese.

I lomma på media

Boka gir et godt portrett av Lahnstein selv. Ikke snilt, men temmelig ærlig. En sterk politiker, realistisk og usentimental, men også følsom, avhengig av respons, støtte og samarbeid. Når hun utleverer sine dårligere sider eller barske handlinger: «sånn er jeg bare». Kompromissløs også i sitt selvbilde. Heks, jeg? Ja, kanskje.

Hun gir også et ærlig bilde av politikken, hvor hard den kan være, hvor hard hun kan være, en råtass. Og ikke minst: I hvor stor grad politikerne er i lomma på media. For media gjennomsyrer Lahnsteins bok. Hun siterer journalister i utstrakt grad, og de dramatiske høydepunktene utspiller seg gjerne i TV-studioer. Damen selv vet dessuten utmerket godt hvordan media skal manipuleres - og er til tider nesten paranoid i sitt forhold til dem.

Dette viser hun klarere enn andre norske politikerbiografier, og er slik i høy grad i slekt med den strålende boka til Clinton-rådgiver George Stephanopoulos «All too human» fra 1999. Med andre ord, internasjonale dimensjoner over «Grønn dame, rød klut», ironisk nok for epokens andre store politikere og deres biografier.

GOD INNFØRING: Anne Enger Lahnstein har levert ei bok med levende tekst, et selvportrett og en innføring i den moderne politikkens virkemåte.
Hele Norges coronakart