Selvportrett som egotripp

Dagens kunst er for selvopptatt, hevder Ingeborg Glambek, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Under Humanioradagene fredag tar hun for seg selvportrettet - det mest navlebeskuende av alle motiver.

- Det mye omtalte Nerdrum-portrettet synes jeg er rørende og yndig. Ingen blir provosert av slikt i våre dager. Da var det noe annet med tysk-østerrikeren Egon Schieler, som rundt år 1900 laget en serie med selvportretter der han onanerer foran speilet, sier Glambek.

Hun vokste opp med en far, maleren Knut Glambek, som malte portretter - «ikke alltid med glede» - for å spe på inntektene. Siden har portrettet, og særlig selvportrettet, fascinert henne.

- Ethvert portrett er en tolkning. Selvportrettet uttrykker hvordan kunstneren oppfatter seg selv. Vi vet lite om selvportrettets form før renessansen, da det ble vanlig, i takt med utviklingen av et nytt menneskesyn. Først smuglet maleren seg selv inn i bildet, som en slags signatur. Et godt eksempel er Rafaels berømte «Skolen i Athen». Seinere økte kunstnernes selvbevissthet, og de frie selvportrettene oppsto, sier Glambek.

Som aristokrat

Albrecht Dürer avbildet seg selv som aristokrat på begynnelsen av 1500-tallet. Sjokkerende i samtida, siden kunstnerne fortsatt ble ansett som håndverkere tilhørende en lavere stand.

- Det tok lang tid før malerne portretterte seg selv som håndverkere, med pensel og palett. Rembrandt gjorde det først mot slutten av livet, på annen halvdel av 1600-tallet. Tidligere malte han seg som åndsmenneske fra overklassen. Det var et ledd i kunstnernes profesjonskamp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med romantikken på 1800-tallet ble følelsene satt i fokus i malerkunsten.

- Det ser man på selvportrettene. Nå vil kunstnerne skille seg ut. Bildene er drømmende. Så kom bohemtida, med de store følelsene, fortvilelse og desperasjon. Litt komisk å tenke på at de poserte slik foran speilet, sier Glambek.

SELVPORTRETT: En kunstners navlebeskuelse.
SELVPORTRETT: En kunstners navlebeskuelse. Vis mer

- Hva med Munch - hans selvportretter er også fulle av smerte?

- Han var klart preget av forrige århundres selvopptatthet, da kunstnerne hadde en forestilling om at deres følelser var sterkere enn andres. Men bildene er jo ganske fine! Da Munch fikk skutt av seg en finger, brukte han den hendelsen for alt den var verd.

Gauguin portretterte seg selv som Kristus. van Gogh viste fram sitt avkuttete øre. I vårt århundre har blant andre Frida Kahlo malt sin egen skamferte kropp.

- Ja, hun var ekstremt selvopptatt. Den retrospektive utstillingen på Høvikodden i fjor var en stor skuffelse, synes Glambek.

Provoserende?

- Er selvportretter fortsatt provoserende?

- I dag finnes det ingen tabuer. Fotokunstnere som Cindy Sherman regisserer seg selv i alle tenkelige roller, ofte som offer for overgrep. Michael O'Donnel lagde en avstøpning av sitt eget hode og kopierte det i 1500 eksemplarer. Han trillet dem utover golvet. Da har jeg lyst til å bruke myten om Narcissus, sier kunsthistorikeren, og henviser til ynglingen som forelsket seg slik i sitt eget speilbilde i vannet at han ville omfavne det - og druknet.

- Når man er så opptatt av seg selv, blir det ikke noe «selv» igjen. Egotrippen blir så voldsom. Før kjempet kunstnerne for en idé. Nå er alt bare betydningsløs fleip. Det sier noe om hvor oppløste normene er blitt i vårt samfunn.

- Synes du dette er en generell tendens i kunsten i dag?

- Ja, jeg synes det. Ta utstillingen «Fellessentralen» på Kunstnernes Hus, der en rekke unge kunstnere deltar. Er den ment som provokasjon eller ironi? Nei da, den bare er . Den betyr ingenting. Det reagerer jeg mot, sier Ingeborg Glambek.