Selvransakelse

Når svenskene skal klandre seg selv går de grundig til verks.

BOK: Den tidligere journalisten og redaktøren av Expressen Staffan Thorsell har skrevet denne boka. Motivet er at hans svenske sønner skulle få vite hvordan Sverige oppførte seg da ondskapen tok makten i Europa.

Boka er i aller høyeste grad blitt leseverdig også på vestsida av Kjølen. Den skriveføre Thorsell er født i 1943. Det er ikke selvopplevde begivenheter, men frukter fra bibliotek og arkiver han har villet dele med leserne. Følgelig takker han en rekke arkiver og institusjoner for hjelp og veiledning. Bankdirektør Johan Stålhand i Stiftelsen för Ekonomisk Historisk Forskning, Wallenberg-arkivet, takker han imidlertid ikke.

Wallenbergbrødrene Jacob og Marcus ble svartelistet i USA etter krigen for sine forretninger med tyskerne. Wallenbergarkivet stakk også kjepper i julene for den såkalte Nazigull-kommisjonen og dens medlem Paul Levine som skulle forsøke å finne ut et rykende pistol bevis for at noen at det tyske gullet stammet fra konsentrasjonsleirene. Det er slikt som viser at den annen verdenskrig ennå varer og at det forgangne er nærværende. Thorsell er også lite imponert over kommisjonen som lot være å lage en egen utredning om Bosch-saken (en hemmelig avtale som var inngått mellom Wallenberg og det tyske firmaet Bosch).

Nøytral

I Norge er togene med soldater mellom Norge og Tyskland gjennom Sverige godt kjent. Slikt passer ikke så godt sammen med erklæringer om nøytralitet og har etter forfatteren å dømme ikke stått med like stor skrift i svenske historiebøkene som i de norske. Boka gir mange eksempler på bistand til Hitler-Tysklands krigføring, blant annet et helt kapittel om Østfronten og kulelagerfabrikker selvfølgelig.

Helt på slutten av krigen kom det på tale å sette inn svenske tropper i Norge for å renske opp for tyskere. Da tente Winston Churchill: «Hvorfor skulle den svenske hæren hjelpe til med å renske opp i Norge når tyskerne er borte? Det ville være bedre om de allierte armeene rensket opp i Sverige.»

Hitlers beste venn

Sven Hedin – kjent oppdagelsesreisende, forfatter og medlem av de 18 som velger nobelprisvinner i litteratur – kalles Hitlers beste venn i Sverige, men i motsetning til de fleste andre omtales han positivt i boka fordi han ikke snudde seg etter vinden. Da personalet ved den tyske ambassaden i Stockholm dro til Tyskland sommeren 1945, møtte Hedin opp og vinket farvel. Han sendte matpakker til hustruen til Karl Dönitz, Hitlers etterfølger, da han satt i fengsel.

Matpakker fikk også hustruen til Herman Görings nærmeste medarbeider. Hedin ba om nåde for den dødsdømte general Nikolaus von Falkenhorst, mannen som ledet angrepet på Norge. Mens vår egen Knut Hamsun nøyde seg med å skrive Hitlers nekrolog en gang, gjorde Hedin det resten av livet (til 1952). I 1949 het det at Hitler var «en kjempe i kraft av sin vilje og sin besluttsomhet».

Ta jødene sist

Staffan Thorsell er heller ikke nådig mot de Hvite Bussene, som han hevder nærmest ble satt i gang av Folke Bernadotte, Gustav 5. s brorsønn, for å redde renommeet til det svenske kongehuset. De Hvite Bussene skulle gjøre det mulig å skape en helt ny fortelling om Sveriges krigsinnsats.

Bernadotte skrev i all hast også ei bok om bussene som kom ut alt sommeren 1945. Denne helteberetningen har ikke tålt historiens lys, hevder forfatteren, og viser til radiodokumentaren «Ta juderna sist» fra Sveriges Radio P1, 25. april 1998 og Ingrid Lomfors’ bok «Blind fläck» om Sveriges Røde Kors og Nazi-Tyskland fra 2005.

Erkebisp forsømmer seg

Det mest rystende kapitlet er likevel «Erkebiskopen som tiet om holocaust». I begynnelsen av november fikk Erling Eidem nøyaktig beskjed om hva som foregikk i utryddelsesleirene i Polen da han reiste til Berlin for å innsette sokneprest i den svenske Victoria-menigheten i Berlin og holde en preken over Gustav 2. Adolfs minne i Lützen. Kilden var SS-Sturmbannführer Kurt Gestein som i august hadde gitt opplysningene til Göran von Otter fra den svenske Berlinambassaden i august 1942.

Den svenske biskopen fikk opplysningene for å gjøre dem kjent, hvorfor slo han ikke alarm? Han valgte å arbeide i det stille. Hvorfor fins det ikke noen rapport i det svenske utenriksdepartementet fra den svenske sendemannen som hadde snakket med Gerstein? Hvorfor ble ikke budskapet, som han hadde bønnfalt om, spredd for hele verden? Han viste hva han snakket om, like før møtet med von Otter hadde han vært i Belsec og hadde som oppgave å skaffe hydrogencyanid som produserte giftgassen.

At det i en så velinformert bok kan stå at de norske jødene ble deponert 25. november til Theresienstadt, er beklagelig. Det var 26. november de aller fleste (532 av 771) ble sendt til Auschwitz-Birkenau. De var de ganske få danske jødene, som ikke unnslapp, som ble sendt til Theresienstadt og her overlevde de aller fleste av dem. Dette burde forlaget eller oversetteren ha rettet.