Selvransakende dikt

Med diktsamlingen «Missa» har Knut Ødegård fullført en lyrisk trestegssyklus. Den innledes med «Kinomaskinisten» i 1971, og fortsettes med «Buktale» i 1994.

Det var to steg langs en tornefull vei. I disse to samlingene loddes samfunnets bunnsjikt, søkelyset rettes mot de elendigste blant oss. Og dikteren lar ikke sine utsagn om lidelsen gjennomgå det estetiske brudd. De bringes i et deskriptivt, brutalt og uskjønt språk. De etterlater ingen tvil om de ondes eksistens. Men dikteren er troende. Og han setter seg i situasjoner der troen rokkes. Hvis «et frelsens fnug» ikke også gjelder tollere og syndere, sprøytenarkomane og horer, hva er da den gode Gud verdt? Men Ødegård er ikke monomant opptatt av det onde. Bordet fanger ham ikke slik det fanget for eksempel en Jens Bjørneboe. Han skaper en reversibel poetisk prosess. Det tarvelige, det nedrige, det heslige får ikke stå uimotsagt. Utsagn om det onde veies opp med utsagn om det Kolbein Falkeid omtaler som «finheten». Både «Kinomaskinisten» og «Buktale» rommer skjære dikt om kjærlighet, landskap og barndom.

Klinger

Også i «Missa» bindes diktene til tilværelsens ondskap og finhet. Men nå er det som om erfaringene finner sted i ett og samme poetiske rom, hvor også en annen, fjern tekst klinger med. Missa er messe på latinsk. Ødegård føyer bruddstykker fra den romersk-katolske messe inn i sin egen tekst. Og det er de latinske ordene som klinger. Det virker ikke fremmedgjørende.

Etter hvert som vi leser «Missa» blir vi fortrolige med dikterens credo. (I et tillegg kan vi dessuten lese messen i en autorisert oversettelse.) Dikteren uttrykker seg med de samme ord, på det samme språk kirkens tjenere har talt i snart 2000 år. «Gudsspråket vibrerar i profetanes ord,» skriver Ødegård. Augustins ord vibrerer i «Missa». Dikteren utsettes for de samme fristelser og prøvelser som de Augustin ble utsatt for i sine studiedagar i Kartago:

«Jesu andlet kvarv då eg skoda alle tilbod om show/ og liderlege tilfredsstillingar i by på by. Eg vende ryggen til Han, då/ vende han ryggen til meg? Eg er uheilag, tenkjer eg, og famlar langs veggen/ etter ein brytar. Og då fingertuppane presser brytaren ned, fløymer/ lyset over denne salen og eg stirer i mitt eige barneandlet, som i ein/ spegel frå ei anna tid på denne veggen av heilage, forklara andlet. Og i mitt/ hjarta høyrest ei spinkel guterøyst som seier: Bed for meg, Maria.»

Og dikteren anno 1998 kan istemme de samme ord Augustin istemte anno 374: Deum de deo, lumen de lumine.

Sykdom

Ødegårds dikt kan være selvransakende og personlige. Men slik han møter sitt eget ansikt, kan han også vende seg utover, mot det andre. Han skriver om en datters sykdom, om morens alderdom, om kong Ussias\' spedalskhet. Han peker på de minste skapningene, «dei hekkande kvitkinnsgjessene inst i Bunnefjorden» som ligger i veien for «dei steinrike», de som jager hverandre i vanvittige båtres. Ordet «skal bringes ut til all verden». Ordet skal til og med gjelde «dei steinrike»: «Herre. Gjev også dei steinrike god vilje». Ødegårds dikt viser ordets bevegelse til den enkeltes hjerte, enten den enkelte er en satan eller en engel. De viser hvordan selv de elendigste blant oss, eller kanskje særlig de elendigste, kan bli rammet av «et frelsens fnug».

Og Ødegård skaper det rette, formidlende uttrykk for sin innsikt i lidelse og lykke. Når dette er sagt, vet jeg med meg selv at «Missa» er langt mer sammensatt og subtil enn det min tilmålte redegjørelse kan ha gitt inntrykk av. Men iallfall, siden det er jul, får vi håpe boka finner sine lesere. Den vil kunne virke som en sunn malurt i en søt og sekularisert juletid.