Selvrealisering og makt

DET ENKLESTE ER pistol», skriver professor Siri Meyer ironisk i en kronikk om «Maktspill» den 17. mars. I dagens samfunn, skriver hun, skal livet leves «innenfra og ut», og makten er flyttet «inn i sjel og kropp». Den er blitt et usynlig imperativ om å være seg selv. Makten lar seg ikke beseire eller utrydde. Men til forskjell fra tidligere er den i dag flyttet fra staten inn i et grenseland mellom den enkelte og samfunnet. Om den har flyttet på seg, så har den likevel beholdt sin tvetydighet. Makt kan fortsatt brukes til godt som til ondt. Professor Meyer konkluderer med, at i alle de nye maktspill hvor hver og en skal virkeliggjøre seg selv, er det til slutt opp til lykken eller forsynet - eller vår bevæpning - å bestemme utfallet. Dette kunne umiddelbart virke kjent fra Machiavellis forfatterskap. Professor Meyer viser da også til nettopp ham. Hos Machiavelli finner man, sier hun, gode råd man trenger underveis i virkeliggjøringen av sitt eget selv.

MACHIAVELLI OG PROFESSOR Meyer ville kanskje kunne ha blitt enige om at anarki og nihilisme er mer utbredt enn samfunn og sivilisasjon, men avstand i tid og forståelse vil trolig gjøre samtalen vanskelig. Machiavelli døde i 1527. Han rakk aldri å få med seg romantikkens syn på individ og samfunn. Det kom 250 år senere. Hos Machiavelli finner man ingen teori eller noe imperativ om «selvrealisering». For ham finnes makten i staten, eller så er det er ingen stat. Da råder anarkiet. Heller enn å beskrive Machiavellis teorier, hans handlelære - et bedre begrep for «maktspill» - og hans etiske engasjement, hyller professor Meyer den samfunnstilstand og det menneskesyn Machiavelli mente hindret siviliserte samfunn og individualitet. I en tilstand hvor alle «lever livet innenfra og ut» er menneskene ikke en gang i dyreflokkens ordnede tilværelse. Slike lykkelige skapninger møter raskt sin skjebne som dyrefôr eller de blir lette ofre for grusomme menn.

MACHIAVELLI VAR overbevist om at vi kommer til verden uvitende om hvem vi er og hva vi går til, men med en upåklagelig vilje til å stå løpet ut. Denne kombinasjon anså han for «naturgitt», men forbundet med store ulemper. Den fremste av disse består i å gjøre ethvert samfunn og enhver samhandling til nesten umulige fenomen. Nettopp fordi enhver står sine innfall og begjær nærmest og makter knapt å skue lenger enn det mage, øye eller sinn begjærer. Det er ikke «maktspillene» og den menneskelige begjærlighet som er dramaet i Machiavellis forfatterskap, men maktens forgjengelighet, begjærlighetens universalitet og begges evige utilstrekkelighet. Machiavellis etikk er politisk og ansvarsbasert. Den er noe vi skaper av ren nød og om enn aldri så motvillig, i kamp med våre egne, evige mangler - dvs. med tiden eller «Forsynet». Han mener makt og forstand er det eneste menneskene har som kan utvikles og innstiftes til siviliserte samfunn. Ved makt og læring begrenses vår uvitenhet. Vår begjærlighet rettes mot å bidra til og til å styrke fellesskapet. Vi lærer, med Machiavellis egne termer, «å være takknemlige». Den største takknemlighet er anerkjennelse og utøvelse av de plikter man pålegges overfor familie og venner, det samfunn og den stat man bor i - nær sagt uansett politisk regime.

DET VAR EN STAT MED maktdeling, likhet for loven, rettssikkerhet og allmenn verneplikt Machiavelli selv ønsket. Hele hans politiske virke hadde dette som mål. Han mente den stat er best som skaper og uttrykker innbyggernes takknemlighet ved at de deltar i styre og stell som likeverdige og gjør dem til sine borgere. I en slik stat blir det begjærlige «maktspill» ikke like ødeleggende som ellers. I dette politiske regimet vil alles begjærlighet fylles av ønsket om å forbli borgere. Ble regimet et annet vil innbyggerne på ny bli trekkdyr, arbeidsmaur og utelukkende objekt for de mektiges begjær. En maktesløs stat er mye verre, enn selv det sletteste regimet. I tillegg kommer at «utenfor» staten finner man hos Machiavelli ikke «frie individer». Der står det en annen stat i konkurranse med ens egen. Den florentinske republikk var ikke slik Machiavelli ønsket staten skulle være. Men han sverget på å ha satt sitt fedreland høyere enn sin sjel. Anklaget for sammensvergelse mot sine politiske motstandere, meldte han seg selv til fengsling og tortur. Niccolò Machiavelli var en svært «takknemlig» mann. De «utakknemlige», derimot, drives av sin dumhet, herjes av sitt begjær og sine innfall. De søker utmettelig det som ikke finnes; den totale selvrealisering i det siste begjær. I mangel av noe annet griper de etter det som ikke kan, bør være eller er deres. De kan i beste fall tilrive seg mer makt til seg og sine. I de verste, roper de på våpen og rett til å drepe andre medborgere, eller de begynner å sammensverge seg, fordi staten jo egentlig skulle være eller tilhøre dem.

MACHIAVELLI, SKRIVER professor Meyer, gir råd om hvordan man kan erobre og beholde makten. Hos Machiavelli finner man «et rått» og «usminket» bilde av makten i følge professoren. Ikke desto mindre må vi bruke den i utformingen av våre identiteter. Men, for Machiavelli er maktoppnåelse og maktanvendelse utøvelse av ansvarsetikk. Det er ikke et spørsmål om selvrealisering eller om «å være seg selv». Selv Cesare Borgia må, i følge Machiavelli, glemme ambisjoner og maktbegjærlighet og opptre ansvarsetisk. Han avskaffet anarkiet i Romagna og gjorde innbyggerne i den staten han ville lage, til dens soldater. Det vil si han gav dem makt. Machiavellis politiker er ikke den begjærlige, uetiske skikkelse man tillegger ham. Rett nok må han, på grunn av den nevnte kombinasjon av vilje og uvitenhet, vite og gjøre det onde for å oppnå det gode. Han må kunne forstille, formane og true. Men han må snarere utslette enn realisere seg selv. Skal det lykkes å skape dugelige stater, må den politiske leder slutte å ha menneskelige begjær. Det han skaper eller har skapt, er ikke ham og ikke hans. Det er alle og alles. Alle trenger og «eier» den stat han skaper, ikke bare han selv og enda mindre hans familie. «Maktspillene» til Machiavellis politiker er ikke selvrealisering, men utvikling av en rettsregulert stat, hvis innbyggere også er dens borgere.

Machiavelli er berømt for utsagnet om at nye makthavere må ta av dage alle hele det tidligere dynasti. Hans fremheving av Titus Livius\' beretning om Brutus\' grunnleggelse av republikken i Roma er like interessant. Denne lot sine egne barn ta av dage, for at de ikke ved sin egen begjærlighet skulle ødelegge det skapte. De færreste vet, enn si klarer, å gjøre det onde for å fremme det gode. De fleste søker makt og rikdom for å «virkeliggjøre seg selv». Det så også Machiavelli. Men nettopp av denne grunn er det så få politiske regimer som varer ved. Jo mer man søker seg selv og sin egen fullbyrdelse, jo sikrere blir det at alt som er bygget opp faller i grus. Under slike forhold er det bare et spørsmål om tid, før staten opphører å eksistere og underkastes en annen. Men jo mer man søker og uttrykker det allmenne godet, jo bedre blir det som skapes og dess lenger får det vare ved.