Selvtilfredse metaforer

Med «Chef» klapper Jon Favreau seg selv på skulderen for å lage «Chef».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Som regissøren bak «Iron Man» må Jon Favreau tillegges en stor del av ansvaret for den voldsomme framgangen Marvel Studios har opplevd med sine superheltfilmer. Favreau fulgte opp den kritiske og kommersielle suksessen med den innbringende, men mer forglemmelige «Iron Man 2», før han i 2011 regisserte «Cowboys & Aliens», som endte opp som en av det årets store flopper.

Metamatlaging «Chef» har et budsjett på en brøkdel av de ovennevnte tegneseriefilmene, og Favreau spiller selv hovedrollen som en profilert Los Angeles-kokk som slynges ut i en spektakulær midtlivskrise etter at en innflytelsesrik restaurantkritiker slakter maten hans. Men etter et ublidt møte med sosiale medier finner han tilbake til røttene, rydder opp i forholdet til sønnen og ekskona, og gjenreiser sitt gode navn og rykte. Og dét på snaue to timer.

Det er vanskelig å ikke se «Chef» som en metafor for Favreaus erfaringer med det hyperkommersielle Hollywood, og det er ditto vanskelig å omfavne den klamme, selvtilfredse måten filmen belærer publikum om viktigheten av lidenskap og integritet på. Dessuten er det både ironisk og besynderlig at Favreaus indiefilm er langt mer klisjépreget enn noe manus Marvel noensinne ville finne på godkjenne.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer