Senatets mester

Lyndon B. Johnson var fast bestemt på å bli president i USA. Senatet skulle bli hans maktbase. Der var LBJ både et kynisk maktmenneske og en effektiv liberaler. Nå foreligger bind tre i Robert A. Caros biografiserie om USAs 36. president.

Makt er noe jeg forstår, samme hva som ellers blir sagt om meg. Jeg vet hvor jeg skal finne den og hvordan jeg skal bruke den. LBJ

Han var et effektivt råskinn, en av amerikansk histories mest kyniske politikere, men ikke uten sosial samvittighet; LBJ glemte ikke sine røtter fra Fattig-Texas. Men hans ønske om makt vant alltid i avveiningen mellom makt og samvittighet

Lyndon Baines Johnson (LBJ) var en av USAs mest omstridte presidenter. Robert A. Caros biografi, «The years of Lyndon Johnson, Master of the Senate» er den tredje i rekken om LBJ av samme forfatter. Den dekker LBJs 12 år som senator. Boken er særlig interessant fordi den tar for seg Senatet. Både i og utenfor USA fokuseres det nesten alltid på den utøvende makt, på presidenten. Foruten den eventyrlige historien om LBJ gir denne boken innsikt i historie, rolle og funksjon for det amerikanske senatet.

LBJ hadde en ambisjon i sitt politiske liv: å bli president. Allerede som ung kongressmann planla han bruken av initialene LBJ som president. Han kunne ikke ane at de skulle bli udødeliggjort under Vietnamkrigen av demonstrantropet «hey, hey, LBJ, how many kids did you kill today».

Begjæret etter å bli president ble fullbyrdet i perioden som John F. Kennedys visepresident. Med en voldsom politisk kraft og en rå utnyttelse av Kennedys minne visste han å bruke sin historiske besøkelsestid. I sin presidentperiode la LBJ grunnlaget for USAs svarte befolknings rettigheter. Samtidig skapte han ideen og forståelsen for dagens amerikanske velferdsstat. Men LBJ førte også USA for fullt inn i Vietnamkrigen, noe som paradoksalt førte til sammenbruddet i den alminnelige amerikaners tillit til sin egen stat.

På flere måter lignet Bill Clinton på LBJ. De hadde samme sosiale og geografiske bakgrunn; de hadde begge en totalt oppslukende interesse for og kunnskap om det som driver politikk; de hadde begge en sterk vilje til makt og en åpenbar interesse for flere kvinner enn dem de var gift med. Men der Clinton ikke nådde fram med sine ideer og gikk på det ene politiske nederlaget etter det andre, der lyktes LBJ. Han hadde et betydelig mer realistisk syn på politisk makt enn sin senere kollega fra Arkansas.

LBJs viktigste læretid som president hadde han som senator fra Texas. Han ble valgt i 1948 etter en berømt valgkamp som ga ham tilnavnet «Landslide Lyndon». Med åpenbart valgfusk ble han valgt med 87 stemmers overvekt i et stemmeantall på mer enn en million. Dette følte LBJ at han hadde en moralsk rett til.

Da han endelig kom til Washington som senator, var dette begynnelsen på en dramatisk prosess, for ham selv og for Senatet. Han møtte et Senat som var ment å ha en «modererende» effekt på politiske utspill, men som hadde utviklet seg til å bli et instrument utelukkende for å beholde status quo. Bare i korte perioder hadde Senatet vært lydhørt for amerikanske signaler om å endre måten samfunnet ble styrt på, først og fremst i FDRs første 100 dager. Senatet var blitt et instrument for en allianse av sydstatenes senatorer og konservative republikanere. Med sin utmattende filibustertaktikk hadde de full kontroll. Enhver form for endring ble tilbakevist. Det er idag vanskelig å tenke seg hvordan denne institusjonen opererte på slutten av 40-årene. Den lignet en støvete gentlemen's club. Bare en ekstrem målbevissthet fra LBJs side gjorde at han ble utnevnt til leder for demokratene i Senatet (i 1952) og deretter kunne starte moderniseringen av denne konservative høyborgen. I 1960 var Senatet igjen sentralt plassert i amerikansk politikk.

LBJ hadde få forutsetninger for å klare dette. Det var ikke gitt at han kunne bygge allianser med de mektige menn. LBJ var en vulgær, forfengelig og brautende texaner. Han brukte korsett for å skjule sin overvekt og insisterte på å få diktere sine brev mens han satt på do. Han hadde en forferdelig måte å behandle sin stab på. Men LBJ hadde et altoverskyggende trekk i sin personlighet: et instinkt for makt og innflytelse. Det brukte han til fulle døgnet rundt.

Først og fremst bygget han en allianse med Senatets mektigste mann, demokraten Richard Russell fra Georgia. Russell hadde en drøm: at en sydstatspolitiker skulle bli president i USA. Dette ville være det endelige symbolet på at den amerikanske borgerkrigen var over. Han mente at LBJ som en ikke-tradisjonell sydstatspolitiker med en fortid som «new deal-er», kunne være mannen, samtidig som LBJ hadde en grunnleggende sympati for sydstatene. Russell satset på Johnson. Med hans hjelp fikk Lyndon B. Johnson store muligheter til å reformere Senatet og til å bygge politiske allianser.

I hele perioden som senator var LBJ helt på det rene med hvem som hadde makt og innflytelse. I Texas var (og er) det oljelobbyen som avgjør betydelige deler av det politiske spillet. De finansierte valgkamper, men med tydelige forutsetninger om å få noe tilbake. Og LBJ leverte. Han fikk bl.a. fjernet en av oljeindustriens motstandere ved å drive systematisk og tildels uredelig antikommunisthets, lenge før McCarthy kom på banen.

LBJ visste at hans andre maktbase var sydstatssenatorene. Han kunne ikke gå på tvers av dem i viktige saker. Samtidig måtte han bygge allianser med nordstatsliberalerne. Uten dem hadde han ingen mulighet til å bli nominert som demokratenes presidentkandidat. Dette var et kunststykke av politisk balansegang som ofte var svært vanskelig, men som LBJ med ulike grader av suksess klarte å gjennomføre. På ett område trodde de fleste at selv en balansekunstner som LBJ måtte gi tapt, det gjaldt rasepolitikken.

Intet hadde skjedd med de svartes formelle og juridiske rettigheter siden 1875. En svart person som ble diskriminert i USA så sent som midt på 1950-tallet, hadde ingen føderal lov å støtte seg til og ingen mulighet til å gå rettens vei for å få en slutt på diskrimineringen.

Rasespørsmålet var en politisk gordisk knute. Det som ville tilfredsstille resten av det politiske USA, ville uunngåelig føre til en ødeleggende filibustertaktikk fra sydstatenes side. Alle observatører hevdet at det var nærmest umulig å få til noen løsning.

I 1957 innså LBJ at det ikke var noen vei utenom. Senatet måtte vedta en lov om de svartes rettigheter. Republikanerne var i ferd med å overta saken. Samtidig var sørstatene i ferd med å eksplodere i sivil ulydighet anført av den unge baptistpresten Martin Luther King under full dekning i amerikansk fjernsyn. Han måtte ha en lov i havn dersom han skulle bli presidentkandidat.

Så Johnson jobbet 20 timer i døgnet med å lage nye allianser, han ringte dag og natt, han kalte inn gammel politisk gjeld, og han kom med nye og avgjørende utspill helt på slutten av debatten. Og LBJ vant sin største seier som politiker inntil da. Han klarte å få til noe som ingen trodde var mulig. LBJ uttalte en gang at en politikers viktigste egenskap er å kunne telle. Og LBJ talte og talte for å få de nødvendige stemmer. Loven var omstridt fordi den i realiteten var uten noen form for «tenner». Men den var innledningen til prosessen som etterhvert fikk støtte av alle viktige borgerrettighetsorganisasjoner. Og denne loven var basis for de svartes endelige seier da borgerrettsloven ble vedtatt i 1964/65.

Det er i beskrivelsen av kampen om loven om sivile rettigheter (The Civil Rights Bill) at Caros bok er på sitt mest suverene. Hans beskrivelse av hvilke krefter som drev LBJ og hans modus operandi, er ganske enkelt strålende. Det er ikke tilfeldig at Caro har fått National Book Awards for sine to tidligere bind om LBJ, og at de første anmeldelsene av denne boken, på tross av dens monumentale 1200 sider, har vært nærmest panegyriske.

Det som gjenstår for Caro nå, er å beskrive LBJs tid som visepresident og president, samt hans siste dager som langhåret hippie på sin farm i Texas, der han døde i 1970.

For de som elsker politiske biografier og amerikansk politikk, er dette en bok å glede seg over.