FOR PRESIDENT: Hvilke norske landsonkler kunne jeg tenkt meg å se med rosa i hånda på vei ut av statsråd? spør Else Kåss Furuseth. Illustrasjon: Flu Hartberg
FOR PRESIDENT: Hvilke norske landsonkler kunne jeg tenkt meg å se med rosa i hånda på vei ut av statsråd? spør Else Kåss Furuseth. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Send in the clowns!

Italienerne stemte fram en komiker. Hvilken norsk komiker kunne gjort det samme, og satt helgestemninga for hele kongeriket?

I Italia leder plutselig komikeren Beppe Grillo et av landets største partier. I Norge bruker stadig færre jenter stemmeretten sin, og jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å vite hvem jeg skal heie frem i mylderet av politikere som alle vil meg vel. Hadde det vært lettere å stemme om Ramm, Almaas eller Antonsen stilte til valg? Kan politikken endelig bli den festen den fortjener å være?

Torsdag kveld denne uken. Jonas, Erna og Siv er på tv. Det er små forskjeller mellom dem. Alle er enige om at alt koster, men at kvalitet er viktigst og at mennesker er det aller viktigste. Verden skal bli bedre i større eller mindre grad i et tempo som bør økes. Og det er jeg enig i. Alt sammen. Selvfølgelig!

Dagens norske politikere er veldig profesjonelle. De diskuterer ganske høyt, før de nesten går i tottene på hverandre, også ordner alt seg «ganske bra» til slutt. Ingen sko blir kastet, ikke et egg en gang. Politikerdebattene på TV er som en litt kjedelig drøm. Du vet en av de drømmene en venn forteller deg, men som du skulle ønske de aldri hadde fortalt, for slutten ender alltid der alt startet. Vi står på stedet hvil både i drømmen og i virkeligheten, forskjellen er bare at i drømmen våkner du i sengen av at det hele var en drøm, i virkeligheten våkner du på sofaen natt til fredag fordi du sovnet før Jonas har gnidd av seg tv-sminken.

Misforstå meg rett. Vi har problemer som må løses. Og det er bra at debattene ikke har samme dramaturgi som True Blood. Men luksusproblemet er at vi har et av verdens aller beste byråkratier, det er nesten ikke korrupt en gang, så politikerne på skjermen blir først og fremst gallionsfigurer for noen andre som kan jobben sin veldig bra. Men hvis vi først skal ha gallionsfigurer, hvorfor ikke velge noen som folk elsker?

La oss lære av Italia. Ikke bare på pizzanivå, men av en mann som heter Grillo. Den italienske politiske situasjonen er ordentlig rotete og komplett umulig å forstå. Det er like vanskelig å få oversikt over politikerne som brikkene jeg mistet i 1000-brikkers-puslespillet utover terrassen i 92. Det vil for alltid være noen hull i bildet. Alt jeg vet er at det er en mann som heter Beppe Grillo. Han er komiker og leder protestpartiet Fem stjerner-bevegelsen. På kort tid har partiet blitt en av landets aller største, men jeg har ikke følelsen av at sølvreven har så veldig peiling. Noe av hele poenget er nemlig at han ikke kan noe om jobben sin. Teknokraten Monti, som fattern kaller for finansgeni, ble litt for smart og litt for kjedelig for folk i Italia. Hvordan ble Grillo bli så populær? Jo, litt fordi vi tror på at Grillo bryr seg om folket, men mest fordi han ikke er som en politiker i det hele tatt. Han har temperament som Karl i «Mot og Brøstet» og kan grille og knulle som sommernatta er lang. Han er en mann som kan raljere. Han er kanskje ikke landsfadermateriale, men hele landets sinnablide onkel. Og sånne onkler, de vil jeg se flere av.

Okay. Hvilke norske landsonkler kunne jeg tenkt meg å se med rosa i hånda på vei ut av statsråd? Hvem ville sette helgestemninga for hele kongeriket.

Atle Antonsen. Allerede for tretten år siden stiftet han og Golden DPP, Det politiske parti. De stilte til stortingsvalg i 2001 og fikk 0,8 % av stemmene på landsbasis. De var «i arbeid for hele folket» og tilbød seg å være «din slave på tinget». Partiets viktigste standpunkt var at de ikke sto for noe selv, de mente det samme som folket. Ja, det var politisk satire. Men kunne det fungert? Jeg tror Atle Antonsen ville egnet seg godt som statsminister. La meg ta et personlig eksempel. En gang skulle jeg stryke skjorten hans før han skulle gå på scenen og underholde. Han kommenterte at det både så strevsomt ut og heller ikke ble særlig fint, og gikk ut og kjøpte en strykefri skjorte til neste gang. Kanskje ikke så økonomisk, så finansminister blir han aldri. Men statsminister? Ja! En utpreget pragmatiker, kan man si. Men først og fremst en veldig hyggelig type. Og aller viktigst: Når han er sint, er han morsom. En mann som kan rope morsomt er en mann som kan heve underholdningsnivået på debattene opp fra konfirmasjonsnivå.

Morten Ramm. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller slutte. Her er jeg selvfølgelig inhabil. Han tilbyr seg å kjøre deg til jobb om du er trist og velger julebord med gamle lærere istedenfor programlederjulebord og løser Rubiks kube på under ett minutt. Kanskje ikke statsviter, men han kan litt om alt og er norsklærer i bånn. Også spanderer han alltid. Og noe er det Norge har råd til, så er det rause folk.

Almaas. Jeg trenger ikke si mer. Han ble født med både dress og ski på bena - og til å se inn i kamera og få meg til å føle det som verdens klokeste valg å tilbringe fredagskvelden alene foran tv-en. Sjølve livet føles som en fest bare han trekker i blazeren. Min stemme på han ligger allerede i posten.

Leif Juster. Han hadde vært perfekt, hans eneste minus er at han er død. Når han klarte å gi så mye oppmerksomhet til pølsemakerne, tenk hva han kunne gjøre for alle landets vanskeligstilte?

Disse vil nok aldri sitte rundt frokostbordet rundt statsministerboligen, men jeg gleder meg allerede til neste stortingsvalg. Kanskje jeg en gang kan le herfra til stemmeurna. Det er lov å drømme.

SPALTIST: Else Kåss Furuseth skriver lørdagskommentaren hver fjerde uke i Dagbladet.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SPALTIST: Else Kåss Furuseth skriver lørdagskommentaren hver fjerde uke i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer