Sendt til arkiv

Forretningsutvalget i Oslo bystyre har bedt Bystyrets sekretariat utrede om helse- og sosialombudets kronikk i Dagbladet den 20.9.97 er i samsvar med ombudets instruks. Kronikken forteller om hvilke fortredeligheter en rusmisbruker må utholde, om han skal få behandling for å komme ut av sitt rusmisbruk.

Nå foreligger produktet. Utrederen har gått til oppgaven med heftig engasjement: Det nesten syv sider lange notatet er så temperamentsfylt i sitt angrep at det nesten har tapt bestillingen av syne.

1. Notatet starter med å rette skarp kritikk mot at ombudet har offentliggjort opplysninger som røper et klientforhold. Poenget gjentas gang på gang; «Det offentlige bør ikke være en bidragsyter til offentlig bruk av denne type identifiserbare personopplysninger», det er «uheldig at ombudet bruker klientopplysninger til dette formål», før det i en bisetning sies: «selv om det foreligger samtykke fra den det gjelder.»
Det vedgås altså at klienten har samtykket til at kronikken ble publisert. Utrederen glemmer imidlertid å opplyse om at klienthistorien også er anonymisert. Her røpes ingen navn, ikke engang sosialkontorets (som godt kunne røpes uten hinder av taushetsplikten).

Det er derfor uriktig at jeg har røpet konfidensielle opplysninger og brutt min taushetsplikt. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent når den som har krav på taushet samtykker. Det samme gjelder når de såkalte individualiserende kjennetegn utelates. Dette fremgår av forvaltningslovens ' 13a nr. 1 og 2.

Nå er det ikke uproblematisk å offentliggjøre enkeltskjebner i media. Derfor er det svært sjelden ombudets kontor bidrar til at enkeltsaker publiseres. Var det riktig i denne saken? For å kunne mene noe om dette, må man sette seg inn i saken og i hovedpersonens situasjon. Han sto i fare for å bli skrevet ut til gata, og falle tilbake til sitt heroinmisbruk. Grundige overveielser ble gjort i forkant av publiseringen; mellom klageren selv, hans familie, behandlingsstedet og ombudets kontor. Det valg som ble gjort kan diskuteres - om man kjenner saken. At jeg skal ha røpet et klientforhold er feil, og kan ikke diskuteres.

2. Resten av utredningen er en sammensetning av løsrevne og stadig gjentatte enkeltsetninger fra min kronikk, som slik notatet ser det tegner et urettferdig bilde av sosialtjenesten i Oslo. Det hevdes at jeg i kronikken har vagt en unødig provoserende form, at jeg «bidrar til å undergrave befolkningens tillit til sosialtjenesten generelt», og det stilles «spørsmål ved om det å bidra til tap av tillit til hele tjenesteapparatet er forenlig med ombudets formål ifølge instruksen». Dessuten undergraver jeg ombudets posisjon og troverdighet. Intet mindre!

Istedenfor å uttale seg om ombudet etter sin instruks har adgang til å skrive en kronikk som denne, gir notatet den mening til kjenne, at kronikken er uheldig for kommunen. Forretningsutvalget tilrås på denne bakgrunn å innkalle ombudet til en samtale.

Forslaget ble avvist. Redegjørelsen ble i stedet tatt til orientering . Entusiasmen til reprimandeforslaget var åpenbart ikke unison i forretningsutvalget.

Hva betyr det da å ta produktet til orientering? I den kommunalbyråkratiske nomenklatur har noen ord en særegen og finkalibrert betydning. Hadde utvalget tatt redegjørelsen til etterretning , ville det bety at den hadde fått utvalgets tilslutning. Tas den derimot til orientering, betyr det at den er lest. Gir Forretningsutvalget her et diskré, men for innvidde nokså klart vink om at notatet har gått for langt?

Den skal lete grundig som skal finne svar på det spørsmål notatet er bedt om å besvare: Har ombudet gått ut over sin instruks? Utredningen svarer vel et motstrebende nei på spørsmålet.

Til gjengjeld utlegges ombudet som en person man knapt kan ta alvorlig. Forfatteren følger nøye med i ombudets gjøren og laden: «Ombudet driver i stor grad en utadrettet virksomhet gjennom dagspresse og fagtidsskrifter.» Hvilken relevans dette har for utredningen og dens mandat er ikke godt å si, men synet på mine skriverier går det an å gjette seg til. Hver linje i notatet røper en brennende mening - ikke bare om kronikken, men også om min person. Det er nesten så en blir forskrekket: Hvordan er det mulig å bli så til de grader provosert?

Det er noe å lære av notatet:

1. For den kommunale sosialtjenesten kan noen mobilisere følelser så sterke at få virkemidler er for sterke til å vokte dens dyd.

2. Det er meget vanskelig å ordlegge seg slik at disse følelsene ikke provoseres, ihvertfall hvis man vil forholde seg kritisk til deler av dette vesenets virksomhet.

3. Noen er i stand til å lese motvilje og ond hensikt inn i selv formuleringer som var aldeles nøytralt ment. Det jeg skriver er ikke alltid det leseren leser.

4. En kommunal utredning unnslår seg ikke nødvendigvis for å synse både om en sak utrederen ikke kjenner, og om den sosialtjenesten utrederen ikke har fått mandat til å uttale seg om.

Initiativet til denne utredningen var hemmelig. Bestillingen var hemmelig. Utredningen ble hemmeligstemplet, Forretningsutvalgets behandling av den likeså. Direktøren i Bystyrets sekretariat oppga til Aftenposten at stempelet «U.off.X» ikke betydde at utredningen var så pikant som man kanskje kunne håpe på, men at den var intern. Siden ringte hun opp avisen og rettet dette til at det var fordi dette var en personalsak. Har jeg klusset med reiseregninger eller lignende?

Den personen saken angår er meg. Jeg har derfor bedt Oslo bystyre om innsyn i personalsaken. Flere medier har gjort meg oppmerksom på at de også har bedt om innsyn. Jeg har også bedt om å få bystyrets syn på om denne hemmelighetsstemplede fremgangsmåten er slik man bør håndtere en sak som denne. Anmodningen er nå til behandling i bystyret.

Så sender direktøren for Bystyrets sekretariat notatet til meg underhånden. På sett og vis har jeg nå fått et innsyn som også er hemmelig, mens jeg venter på at bystyret skal avgjøre mitt krav om innsyn. Deretter avslår Bystyrets sekretariat pressens anmodning om innsyn. Det er et fikst grep. Saken er manøvrert dit for at jeg ikke skal ta til motmæle mot det notat som æresskjeller meg. Det er jo hemmeligstemplet.

Gledelig er det tross alt at de politikere som har uttalt seg offentlig om saken klart og tydelig har understreket at ombudet står fritt til å utføre sitt verv, Fritz Huitfeldt kanskje unntatt. Aller klarest hadde vel politikerne i Oslo bystyre markert sin ombuds uavhengighet ved å ta klagen fra byrådslederen til orientering. I stedet ba man om et notat om saken, og tok det til orientering i stedet. Såpass får jeg vel tåle fra et bystyre som kanskje må lytte litt til sin byrådsleder også.

Notatet er nå «sendt til arkiv». Lokk er lagt på saken. Spørsmålet om rusmisbrukere skal få behandling er kokt helt bort i kålen, Spørsmålet om ombudet skal få ytre seg fritt på brukernes vegne er forsøkt overdøvet av et notat som frakjenner ham all ære. Taushet er gull.

Nå har en eller annen velvillig sjel lekket innholdet i notatet til pressen. Da er grensen nådd selv for en nedstøvet ombudsmann, sendt til arkiv. Da får ikke det heftige notat lenger stå uimotsagt.