Senioraction 2

Bruce Willis og de andre pensjonistene lever farlig i «RED 2», som er en trygg og gjennomgående irriterende oppfølger.

SLAGFERDIG: Helen Mirren holder seg ung ved å likvidere noen dusin dresskledde agenter i «RED 2».
SLAGFERDIG: Helen Mirren holder seg ung ved å likvidere noen dusin dresskledde agenter i «RED 2».Vis mer

FILM: Pensjonister er ikke som i gamle dager. De holder seg i form og krever mening i hverdagen. Dette gjelder også offentlig ansatte leiemordere, men ikke engang produsent Lorenzo di Bonaventura trodde at en actionkomedie med et knippe tilårskomne superagenter skulle skape såpass sterk gjenklang. «RED» (Retired, Extremely Dangerous) ble en kommersiell suksess i 2010 og får derfor en oppfølger. Det gjelder å smi mens skuespillerne har kroppsvarme og fremdeles er arbeidsføre.

Irritasjoner i kø
«RED 2» åpnet i USA for tre uker sida og er foreløpig en slags flopp. Hva kan det skyldes? Jo, man gjør det samme én gang til. Man glemmer å by på overraskelser. Man har ingen metode for å få Bruce Willis til å ikke virke matlei. I stedet setter man sin lit til Mary-Louise Parkers rollefigur. Sarah er «dama i gata», den vi skal identifisere oss med. Hun er mindre flink med skytevåpen, men besitter egenskaper som de andre mangler: Folk liker henne.

For meg er hun filmens mest irriterende element. Et eksempel: En langdryg skytescene med påfølgende biljakt blir igangsatt fordi Sarah ikke klarer å være kjølig agent. Vi vet at hun vil svikte etter tretti sekunder, men Frank Moses (Willis) gir henne full tillit. Argh! Jeg sluttet å telle, men minst hundre mennesker blir perforert av kuler og skarpe gjenstander i løpet av «RED 2». Dessverre er ikke manusforfatterne blant dem.

Tanketom
Plottet er like latterlig som sist. Noen forfølger våre paranoide venner. De ønsker å finne ut hvorfor og nysgjerrigheten tar dem til London, Paris og Moskva. Den kalde krigens synder er involvert, Catharine Zeta-Jones er russisk femme fatale, Helen Mirren er nådeløs og Anthony Hopkins har funnet opp en farlig dings og sier «jolly good» så ofte han får anledning.

Maskinpistolene knatrer konstant og i pausene avfyrer Willis og gjengen kvikke replikker. Mellom tre og fem av replikkene treffer blink. Resten er kinaputter kjøpt på vannskadesalg. Liksom i forrige film, får vi en brukbar actionscene med Willis i starten, men vi serveres altfor mange tåpeligheter. En komedie med såpass mye vold og såpass mange gode skuespillere, burde tilby sitt publikum mer enn tanketom kynisme.