Senkede skuldre

Lettfattelig, stjernespekket, bra.

CD: Conor Oberst fikk et betydelig større publikum å yppe seg mot etter dobbelburgeren «I\'m Wide Awake, It\'s Morning» og «Digital Ash In A Digital Urn» i 2005, selv om det fortsatt er vidunderlig ambisiøse «Lifted» fra 2002 som er hans beste album til nå.

Uanstrengt

Nå har den en gang så latterlig unge Oberst blitt 27 år (han debuterte midt i tenårene), han er kanskje ikke like mye den nye Dylan lenger, men heller en produktivitetskonkurrent til Ryan Adams og en troppefører av dimensjoner i det amerikanske indie/countrylandskapet, etter profilerte oppvarmingsjobber for U2 og Bruce Springsteen. Nå til dags reiser Bright Eyes rundt i USA med Gillian Welch og David Rawlings på slep.Welch og Rawlings er også blant de mange navngjetne gjestene på «Cassadaga» (Janet Weiss fra Sleater-Kinney og flere Tortoise-medlemmer er også med), som er - når du kommer deg forbi det ubrukelige, seks minutter lange åpningssporet - Bright Eyes på sitt mest lettfattelige, lettlikelige og, hvis man kan si noe sånt, lettbeinte . Ikke lettbeint som i «Nashville Skyline», for å holde oss til Dylan-referansene, men lettbeint som i avslappet, uanstrengt, senkede skuldre og en viss tilbakelenthet i forhold til eget talent og ambisjonsnivå. Mer modent, rett og slett.

Struktur og fokus

Derfor er «Cassadaga» blitt en riktig så attraktiv og fintflytende country/indie-skive, preget av overskudd, skjerpet låtfokus og en nyvunnet melodiøsitet. Bright Eyes-skivene har hatt det med å være ordflommende på bekostning av virkelig minneverdige låtrammeverk for ordene å lene seg mot. Her er det oftere enn før strukturerte poplåter, som gjerne ikles en veltilpasset americanadrakt med feler, twang og svai, endog strykere, på alle de riktige stedene. Slik som i singlelåta «Four Winds» , som er en drivende flott alt.country-oppvisning med fela i sentrum. «Middleman» gjør det samme med en mer noírpreget Calexico-stemning og drahjelp fra Chicagos postrockmafia med Tortoise-fører John McEntire i spissen. Samme gjeng trekker «Coat Check Dream Song» ut av countryen og over i et mer atmosfærisk og klangfullt poplandskap.Men ingen steder er Conor Oberst mer proto-Bright Eyes enn på «I Must Belong Somewhere» , ordrik og langspilt som Dylan anno «Blood On The Tracks», men med platas enkleste og mest effektive arrangement. «Cassadaga» burde gi Bright Eyes enda flere venner, uten å skremme vekk gamle fans. lettbeint er det tross alt ikke blitt.