Anmeldelse: «The Underground Railroad» på Amazon Prime

Sensasjonell bok, storslagen serie

Colson Whiteheads sensasjonelle roman har fått tv-serien den fortjener.

«THE UNDERGROUND RAILROAD»: Amazon Primes nye storsatsning er basert på den prisvinnende romanen til Colson Whitehead, om en slave på rømmen gjennom 1800-tallets USA. Se traileren Vis mer
Publisert

«The Underground Railroad»

Dramaserie

Tidspunkt: 14. mai
Beskrivelse: Lysende serie fra et av de mørkeste kapitlene i USAs historie.
Kanal: Amazon Prime

«De første episodene gjør angstfremkallende dypdykk i ulike former for grotesk rasisme.»
Se alle anmeldelser

«The Handmaid's Tale» er ikke lenger det mørkeste som finnes på tv-skjermen. Her er en ny, nattsvart serie som slår hardt der det gjør aller mest vondt.

«The Underground Railroad» er basert på en mildt sagt kritikerrost roman av Colson Whitehead. Den kom ut i 2016 og sikret ham begge de to mest høythengende amerikanske litteraturprisene, Pulitzerprisen og National Book Award.

Romanen ble lovprist av Obama, utvalgt av Oprah Winfreys bokklubb, og nå er kronen på verket klar til avduking: En ny, storslagen og ambisiøs ti episoders tv-serie på Amazon Prime, skapt av Oscar-vinner Barry Jenkins («Moonlight»).

Historien om slavejenta på rømmen er en odyssé gjennom de mørkeste kapitlene i amerikansk historie. Samtidig er den hyperaktuell på flere nivåer. Også her i Norge.

Cora og Ridgeway

Seriens to hovedpersoner er 16-årige Cora (Thuso Mbedu), som rømmer fra bomullsplantasjen i første episode, og slavejegeren Ridgeway (Joel Edgerton), som aldri gir opp jakten. Moren til Cora rømte da hun var liten, og siden hun aldri har blitt tatt, har hun fått en slags mytisk status på plantasjen. For slavejegeren går det prestisje i å fange datteren.

Mytisk er også fluktruta til Cora, som går via «den underjordiske jernbanen». I virkeligheten var det en metafor for det nettverket av trygge hus og hjelpere som hjalp slaver å flykte fra sørstatene på 1800-tallet. I boka og i serien blir uttrykket tolket bokstavelig: Jernbanen er et underjordisk nettverk av tunneler, der rømte slaver fraktes fra stat til stat med damplokomotiv og spisevogn.

Høres det koselig ut? Det er det så visst ikke. De første episodene gjør angstfremkallende dypdykk i ulike former for grotesk rasisme: Fra overgrepene på plantasjen i Georgia, via tvangssterilisering og medisinske eksperimenter i Sør-Carolina, til religiøst motiverte massakrer og drapsritualer i Nord-Carolina. Underveis får Cora selv blod på hendene, og hele tida puster Ridgeway henne i nakken. Forholdet deres ligner det til Javert og Jean Valjean fra «Les Miserables», for ikke å snakke om June og tante Lydia fra nevnte «The Handmaid’s Tale».

Rasisme og overgrep

Sistnevnte må ha vært blant forbildene til tv-serien, særlig visuelt. Det er lett å dra kjensel på de utstuderte og symmetriske tablåene. Det vakre i alt det uskjønne. Også tematisk har seriene mye til felles, selvsagt. Der «The Handmaid’s Tale» handler om et fiktivt alternativt USA, der konservative krefter har tatt makten og driver med utrensking, overgrep og undertrykking, viser «The Underground Railroad» at de verste grusomhetene ikke er påfunn i det hele tatt: De er en blodig del av USAs ikke så fjerne historie. For selv om jernbanen er en metafor, så var slavesystemet høyst reelt.

«The savagery a man is capable of, when he believe his cause to be just...», sier en av Coras hjelpere, mens de bivåner noe av råskapen. Slike scener gir serien aktualitet langt utenfor den historiske rammen.

Når serien lar rollefigurene diskutere de moralsk-etiske sidene ved slaveriet, avkler den rasistisk ideologi som fortsatt eksisterer i dag. Men ikke all rasismen som blir belyst i serien er like tydelig uttalt. Ridgeway er heller ingen endimensjonal monsterskikkelse, men en sammensatt figur med et helt eget moralsk kompass, som vi også får grundig innblikk i. Tankene hans om at alle mennesker har sin plass, og noen har gjort seg fortjent til ting andre ikke har, er rotfestet i den amerikanske drømmen. Det interessante er at de også har gjenklang i argumentene til en av lederskikkelsene i en krets av frigitte slaver, som vi møter et stykke ut i serien. Spørsmålet er om de har plikt til å hjelpe andre slaver å bli fri, eller om de heller bør sikre sine egne interesser. Det er vanskelig å ikke tenke på nåtidas flyktningdebatt.

Mørk og langsom

Men dette er ingen pratsom serie, ei heller en actionfylt en. Det kanskje sterkeste særtrekket er lange takninger uten dialog, dryppende av undertekst. Der kamera sveiper over åkre og naturlandskap, eller dveler lenge ved ansikter som tar inn noe utenfor synsvidde, som vi bare kanskje får se. Det kan være nervepirrende nok, men for enkelte kan serien bli i overkant langsom. Og mørk, selv om det også er sol, dans, glede og kjærlighet innimellom slagene.

Men Colson Whiteheads roman har fått filmatiseringen den fortjente, en poetisk, slagkraftig og dypt rørende serie som gir mye å tenke på. Ikke minst løfter den fram et nytt, lysende skuespillertalent, sørafrikanske Thuso Mbedu. Dette blir garantert ikke det siste vi ser til henne.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer