OVERMODEN DEBUT: Det har vært noen skjær i sjøen, men i en alder av 35 kan britiske Yola endelig albumdebutere med «Walk Through Fire». Og for et album det er blitt! Foto: Alysse Gafkjen
OVERMODEN DEBUT: Det har vært noen skjær i sjøen, men i en alder av 35 kan britiske Yola endelig albumdebutere med «Walk Through Fire». Og for et album det er blitt! Foto: Alysse GafkjenVis mer

Anmeldelse: Yola - «Walk Through Fire»

Sensasjonelt god debut

Yola fikk full tenning etter kjøkkenbrann.

ALBUM: «Walk Through Fire» er ikke en tilfeldig valgt tittel. For fire år siden befant britiske Yola (35) seg plutselig omgitt av flammer i et brennende kjøkken hjemme i Bristol i England.

«Walk Through Fire»

Yola

5 1 6

Americana/soul m.m.

2019
Plateselskap:

Easy Eye Sound / Nonesuch / Warner Music

«39 vanedannende minutter.»
Se alle anmeldelser

Tittelen har også en mer symbolsk betydning, med tanke på at hun hadde en barndom preget av rasisme og fattigdom, ei psykisk sjuk mor som nektet henne å drive med musikk, en periode som hjemløs på gata i London og et brudd etter et voldelig forhold.

Stor kunst

Vi vet fra før at sånne ting kan skape stor kunst, og tittellåten er bare en av tolv knallsterke låter på Yolas debutalbum. Her er det umiddelbar tenning, for å holde oss i terminologien.

Snakkis

Ep-en «Orphan Offering» (2016) var et bra første forsøk, og hun ble en snakkis under og etter Americana Fest i Nashville samme år. Året etter besøkte hun Oslo med festivalen Rolling Rootsy Revue. Men - det er først med «Walk Through Fire» briten står fram som en fullkommen artist.

Det måtte altså litt prøving til, men med dette første albumet er hun åpenbart der hun skal være. Og det er bare å gi seg over. Når hørte du sist en sånn stemme: Mild, raspete, forsonende, sårbar, myk som fløyel og sterk på samme tid? Litt Aretha (Franklin) og litt Dolly (Parton).

Dan Auerbach

BRA TEAM: Yola sammen med produsent Dan Auerbach. Foto: Alysse Gafkjen
BRA TEAM: Yola sammen med produsent Dan Auerbach. Foto: Alysse Gafkjen Vis mer

Mye av æren tilfaller også Dan Auerbach fra punkbluesduoen The Black Keys, som har slått seg opp som en av de store, nye amerikanske produsentene. Fra før har han dyttet folk som Dr. John, Ray LaMontagne, Robert Finlay, Lana Del Rey og The Pretenders i riktig retning.

Han fikk se en video fra Yolas opptreden på Americana Fest, og de fikk raskt kjemi. Han endte opp med å skrive elleve av de tolv låtene sammen med Yola og størrelser som Dan Penn , Pat McLaughlin (John Prines mangeårige låtskriverpartner) og Bobby Wood (som spilte med Elvis i mange år) - i løpet av fem dager i Auerbachs studio i Nashville.

Bristol-scenen

Yola (født Quartey og også kjent som Yola Carter) var med i bandet Phantom Limb og har vært innom Bugz in the Attic og Massive Attack, men fant seg ikke til rette på den såkalte Bristol-scenen (mest kjent for trip hop).

Sakte, men sikkert har hun jobbet fram en egen stil med americana i bunnen - mikset med 70-tallets countrysoul, vestkystpop, R&B, girl pop, britisk 60-tallspop a la Dusty Springfield, gospel, old school country og - her og der - også et mer moderne lydbilde a la Adele.

Phil Spector

Samtlige låter har noe unikt ved seg, enten det er det mektige Phil Spector-aktige arrangementet og wurlitzeren på åpningen «Faraway Look», strykerne, koringen og den akustiske gitaren på «Shady Grove», steelgitaren og fela på «It Ain't Easier», bluegrassfeelingen på tittellåten, countrypianoet på «Love All Night (Work All Day)», den «mystiske» introen på «Lonely The Night» (der hun etter hvert trøkker til som en Roy Orbison), duetten «Keep Me Here» med Vince Gill eller den lystige og optimistiske avslutningen «Love Is Light».

Vanedannende

Puh! Ja, her er det mye, og sammen er det eksplosivt på en meget behagelig og smakfull måte! De 39 minuttene albumet varer føles som et lite blaff. Det er bare repeat-knappen som gjelder her, for dette er vanedannende greier.

Ikke mye å trekke her, altså. Om jeg skal sette fingeren på noe må det bli at albumet etter mange gjennomhøringer framstår noe polert og friksjonsfritt. Alt er så perfekt og riktig og ordentlig. Jeg skulle nesten ønske at de spilte en note feil her og der... Tekstene er dessuten av det enkle slaget, uten den helt store substansen. Musikalsk er det derimot uangripelig, og disse innvendingene overskygger ikke det faktum at dette er en uvanlig bra debut.

«Gjenfødt»

Yola sier sjøl at hun ble «gjenfødt» da flammene tok kjolen hennes i 2015. Hun bare lo, for sjøl om hun bokstavelig talt hadde tatt fyr ville hun ikke bytte med det miserable livet hun hadde levd.

Snakk om å snu en vond opplevelse til noe positivt. Og nå er det vi som får full tenning!