UTENFOR GRENSENE: Hvem skal vite hva om norske lærere og elever? Foto: Shutterstock / Scanpix
UTENFOR GRENSENE: Hvem skal vite hva om norske lærere og elever? Foto: Shutterstock / ScanpixVis mer

Kontroll av skolen

Sensitiv informasjon om elever og lærere gis til privat konsulentfirma. Hvor er debatten?

Det er ikke vanskelig å se for seg uheldige konsekvenser.

Kommentar

Det er en særegen form for eksport. Det siste året har opplysninger om hverdagen til elever og lærere i Norge, hvor mye de er borte, hvor mye de trives og hvilke karakterer som gis og mottas, blit skipet ut av landet. Mottageren er det danske konsulentselskapet Rambøll, som står bak dataverktøyet «Hjernen og hjertet», som siden i fjor har levert ledelsesinformasjon til 17 av 19 fylkeskommuner. Denne ledelsesinformasjonen handler i stor grad om å samle og koordinere informasjon fra forskjellige skoledatabaser. Dette var tilgjengelig informasjon før verktøyet ble innført, men kan nå settes sammen i forskjellige sammenlignende scenarier og kakediagrammer.

Tormod Korpås i Utdanningsforbundet sier til Utdanningsnytt at verktøyet kan brukes til å måle lærere opp mot hverandre. Thom Jambak, også i Utdanningsforbundet, kaller «Hjernen og hjertet» et «overvåkingssystem» som er tatt i bruk uten å drøfte det med dem det angår mest, og peker på at bare noen få av de tillitsvalgte var blitt informert på forhånd eller invitert inn i diskusjonen om hvordan det nye verktøyet faktisk skal anvendes. De som eier og styrer skolene, som er de som skal nyte godt av alle disse opplysningene, vil trolig kunne peke på fordeler ved å kunne ha håndgripelige data om alt og alle lett tilgjengelig. Men foreløpig fremstår innføringen av Rambølls verktøy i stor grad som stramming av en skrue som mange lærere allerede føler som smertefull, nemlig den nitide oppfølgingen og detaljstyringen av måten de skjøtter jobben sin på. Kontrollen blir smidigere og sterkere.

Dette er naturligvis ikke den eneste problematiske siden ved disse store forflytningene av data. En annen er at det offentlige overgir mengder av sensitiv informasjon til et privat, utenlandsk konsulentfirma, er i seg selv problematisk. Det er ikke så oppløftende å lese at Rambøll i utgangspunktet ba om å få tilgang til personnumrene til elever i norsk videregående skole. Selv om personopplysingsloven setter grenser og Rambøll har sagt ja til å slette alle personidentifiserbare data innen 1. desember i år, er det ikke vanskelig å se for seg hvor lite som skal til før slike data kan komme på avveie eller misbrukes.

Det er ikke mange måneder siden den svenske regjeringen måtte vasse gjennom en storstilt skandale da det ble klart at sensitive opplysninger hadde kommet på avveie da IBM tok over it-driften av Transportstyrelsen. De to sakene er naturligvis forskjellige, men de har også fellestrekk: Utsetting av tjenester fører til at private selskaper kan plaske rundt i personlige opplysninger om enkeltmennesker som det offentlige har innhentet, uten at det har vært tilstrekkelig bred debatt om det som skjer. Selv om de private selskapene ikke har til hensikt å gå utover grensene som er satt for dem, virker dette som et absolutt minimum å gå gjennom fallgruvene, grundig og i offentligheten.

En tredje betenkelig side ved innføringen av dataverktøyet er at formuleringene og definisjonene av hva som er god undervisning og skoledrift i stor grad overlates til et selskap som ikke har skole som felt og fag. I Utdanningsnytts artikkelserie om innføringen går det frem at indikatorene brukes for å kartlegge lærere og elever og som ledelsen kan studere, er utviklet av Rambøll selv. Rambøll selv, som understreker at de er «databehandlere», mener at de gjør det enklere for ledelsen å følge med på det som skjer. Men det er ikke til å komme fra at kriteriene for hva som er kvalitet i norsk skole, hva som er fremgang og tilbakegang, i stor grad vil fastsettes av et konsulentfirma. Det er verd å minne om at norsk skolepolitikk i nesten panisk grad har vært preget av resultatene fra undersøkelsene til en økonomisk organisasjon og ikke en skoleorganisasjon, nemlig OECD med sine PISA-undersøkelser.

En fjerde utfordring er at følelsen av overblikk et slikt verktøy gir ikke nødvendigvis ikke er så godt forankret som det kan virke. For ledelsen på den enkelte skole kan kanskje erfaringen av å sitte foran skjermen og med få tastetrykk trylle frem et detaljert og kvantifisert bilde av hvordan det går, alt sammen, føre til at behovet blir mindre for å gjøre det rektorer og ledere før har gjort for å skaffe seg informasjon: Være til stede, snakke med ansatte og elever, gå inn i de ofte sammensatte og menneskelige gnisningene og prosessene som preger en skolehverdag.

«Hjernen og hjertet» koster en fylkeskommune som Buskerud over 300 000 kroner i året. En større diskusjon om både fordeler og ulemper, plusser og minuser i regnskapet ville vært på sin plass.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook