Sensualisme og lidelse

Lidenskap i Bucurestis mondene kretser.

BOK: «Prokrustes\' seng» har siden utgivelsen i 1933 vært en sentral bok for rumenerne. Det er det ikke vanskelig å forstå. Hadde det ikke vært for Ceascescus statsfengsel, og seinere en sviktende infrastruktur, ville det vært mye vanskeligere å fatte at boka den dag i dag ikke er oversatt til mer enn fem språk. For dette er et av høydepunktene i europeisk litteratur fra de siste hundre åra.

Sammensatt

«Prokrustes\'\' seng» er en sammensatt fortelling. Første og fremst er den en brevroman, av to brevskrivere, med så mange og lange fotnoter av forfatteren at de er å regne som en egen fortellerinstans.

Den fortelleren som imidlertid tar mest plass heter Fred Vasilescu, en rikmannssønn og levemann som har fått i oppgave av forfatteren å gjenfortelle historien om sitt forhold til Maria T. Manescu, til Emilia, en mislykket skuespillerinne, og til lyrikeren og den politiske radikaleren Ladima. Handlingen foregår i Bucuresti, eller på rumenske badesteder mot slutten av 1920-tallet, i et miljø hvor overklassen og loslitte bohemer mingler i et surr av intriger.

Fortellernået er lagt til Emilias seng, hvor Fred får lese de høystemte og ulykkelige brevene fra Ladima, som tror at Emilia er en uskyldig ung kvinne. Under lesningen av brevene nøstes historien om Fred og Maria, Fred og Ladima, Ladima og Emilia, og Emilia og Fred opp. Etter hvert ser man også konturene av et råttent politisk landskap. De mange innslagene hviler i en atmosfære av sensuell meditasjon, krydret med Freds kyniske, men presise betraktninger om den duvende og likegyldige Emilia, som har latt Ladima forbli i uvitenhet om hennes egentlige liv. Det får konsekvenser.

Besettelse

Historien om Ladimas tragedie er i fokus, men egentlig ligger oppmerksomheten mer på Freds forhold til Maria. Ladima er hodestups og urealistisk forelsket i Emilia. Freds forhold til Maria er annerledes, preget av en aristokratisk sult etter estetiske opplevelser: her snakker vi om erotisk besettelse.

Verken Maria eller Fred vil ha et dypere forhold til en annen. Ved hver ukeslutt stenger de seg inn på et hotellrom og blir der til mandag morgen, en pågående batalje som etter hvert truer med å sprenge dem. Problemet, i hvert fall for Fred, er at hans besettelse av Maria blir for voldsom.

Han påstår at det for ham ikke finnes noen annen eller mer fullendt kvinne - og det begrunnes godt. Saken er den at han har blitt uhelbredelig forelsket, på tross av all fornektelse. I motsetning til Ladima kan Fred få den han elsker, men med å nekte seg kjærligheten ender han opp med å la bli, noe Petrescu lar ham tie om, men som synliggjøres gjennom handlinger, selvdestruktive og sadistiske.

Ingen passer

Prokrustes var i den greske heraklesmyten en røver som fanget folk og la dem på en seng. Fylte de ikke ut sengelengden, strakk han beina deres, var beina for lange, kappet han dem av.

Slik er det med de fleste i denne romanen. Ingen passer til det de bestemmer seg for, eller blir satt til, å gjøre.

På subtilt vis begynner fortellingen i dekadent fasong, med hentydninger til overveiende fransk litteratur, som Baudelaire, Nerval, Huysmans, men heller ikke romanen passer inn der den er; og siden Fred foruten å være playboy også er blandet inn i landets politiske liv, glir den over i en utredning av rumensk politikk.

Med det politiske livet innføres også en ny kobling til de balstyrige erotisk-amorøse tildragelsene, med løgner, likegyldighet og korrupsjon i bånn. Det som er så vakkert, er at Petrescu ikke har skrevet en kronologisk eller transparent roman; man må stave seg fram til innholdet som et barn lærer å lese, ikke minst fordi romanen delvis er baklengs fortalt.

Flommer over

Gjennom komposisjonen og et formidabelt språk finner Petrescu rom til å kunne skrive om mange ting. Han er ingen stram show it-forfatter, men flommer over, uten at han henfaller til pratsomhet. Til det henger elementene for tett sammen.

Petrescu er også tydelig besatt av de temaene han lar Fred mane fram med detaljerte beskrivelser; enten det handler om referanser til futurisme og kubisme, eller utførlige beskrivelser av kvinner, klær og kleskotyme, fly, biler, dekor og interiører. Når for eksempel Petrescu lar Fred snakke over flere sider om dresser og klesstiler, bruken av klær og så videre, ser man samtidig demonstrert en overklasses retorikk. Ladima bebreider Fred for å bruke for mye penger og tid på dresser; etter at Fred er ferdig med å snakke om temaet, sitter vi igjen med et inntrykk av at det ikke finnes mye som er viktigere enn klær for at livet skal gå rundt, og at Fred nesten ikke eier en eneste dress.

Klart blikk

Camil Petrescu har et sjeldent klart blikk for mennesker og sammenhenger og, ikke minst, for lidenskapens natur.

Det er riktig å påstå at man gjennom et overbevisende språk kan få lesere med på det meste, men her utfolder de estetiske eksessene seg med en presisjon og substans som får det til å søkke i denne leseren.

«Prokrustes\' seng» er kvalifisert motstand, modent og intenst utført, i en oversettelse av Steinar Lone som er en nytelse å følge.