Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sensur ved grensa

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NETTSENSUR: Vi er vant til å lese historie om hvordan Kina og andre mindre demokratiske land sensurerer Internett, og i strid med alle våre ideer om ytringsfrihet blokkerer artikler og hele nettsteder.Men denne uka kom problemet nærmere oss selv. Mandag ble en artikkel i New York Times på nettet blokkert for alle lesere i Storbritannia. Den var fritt leselig overalt ellers i verden, det var bare britene som ikke fikk lov. Og den som sto for sensuren var New York Times selv. Til hjelp til å lage en slags regional sladd på sitt eget redaksjonelle stoff, brukte avisa en teknikk avisen ellers bruker for å målrette nettannonser til geografiske soner. Nå ble teknikken brukt for å hindre engelskmenn, skotter og walisere i å lese hele avisa. Og for sikkerhets skyld stoppet New York Times også flyforsendelsen av papirutgaven til London.

DEN PROBLEMATISKE artikkelen var en grundig reportasje om etterforskningen fram til arrestasjonen av de 24 terrormistenkte som skal ha planlagt å sprenge fly med flytende eksplosiver. Storbritannia har strenge lover for hva som kan omtales før en rettssak kommer opp, og New York Times bekymret seg for å bli dømt for forakt for retten, etter britisk lov. Da kunne avisas eiendeler i Storbritannia beslaglegges, og redaktørene dømmes. En nyere rettssak har vist at man kan gå til injuriesøksmål i England for artikler utgitt i USA, bare ukebladet også blir solgt i London. Da gjelder det samme prinsippet lovene om forakt for retten. Paradokset er at globaliseringen slik kan gjøre pressefriheten mindre, ikke større siden det som utgis kan bli et minste felles multiplum av hva som er lov i de forskjellige landene ei avis eller nettsteds artikler kan leses.

I PRAKSIS blir den farlige artikkelen raskt lastet ned til blogger, eller sendt som e-post direkte til de briter som vil lese den. Sannsynligvis er den allerede mer lest enn den med normal distribusjon ville blitt. Men New York Times redsel illustrerer to ting: Nettet gjør nyheter internasjonale, men lover er fortsatt nasjonale. Hvem bestemmer da hva som skal sies, og når det kan sies?