Sensur?

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland vil med ny kringkastingslov gripe inn i den redaksjonelle integritet.

DAGBLADET TRYKKET lørdag 23. april d.å. kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Hauglands kronikk under tittelen «Kringkastingslov tilpassa publikum». I kronikken redegjorde ministeren for departementets forslag til endringer i kringkastingsloven, slik disse er fremmet i Ot.prp. nr. 76 (2004-2005). NRK er positive til flere av forslagene. Ett forslag skiller seg likevel ut som svært uheldig - for kringkasterne og for publikum. Jeg sikter til forslaget om innføring av et generelt forbud mot såkalt «salgsfremmende presentasjon».

Departementets forslag griper her direkte inn i den redaksjonelle integritet - og dermed inn i ytringsfriheten. Forslaget innebærer at enhver form for presentasjon av en vare, tjeneste, sak eller idé blir forbudt, «dersom presentasjonen skjer bevisst i markedsføringsøyemed og publikum kan villedes med hensyn til presentasjonens art av markedsføring». Slike presentasjoner skal etter forslaget anses som «skjult reklame» - og skjult reklame er forbudt. La det være klart: NRK er mot skjult reklame i kringkasting, så vel som i pressen for øvrig. Med «skjult reklame» sikter jeg da til markedsføring innbakt i programmer eller redaksjonelle artikler når det foreligger en økonomisk ytelse eller et annet bånd mellom medieforetaket og den som på en eller annen måte nyter godt av omtalen. Dette er imidlertid ikke noe nytt. Prinsippet om skjult reklame gjelder for all pressevirksomhet og er klart nedfelt i Pressens eget etiske regelverk: Tekstreklameplakaten. NRK er medlem av Norsk Presseforbund og har forpliktet seg til å følge dette regelverket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET SOM er nytt, er at departementets forslag nå også vil kunne ramme annen positiv omtale av varer og tjenester. NRK Østlandssendingen gir regelmessig en oversikt over kulturtilbudet i Oslo og Akershus. Hva om vår programmedarbeider i entusiastiske ordelag omtaler den forestående rockekonserten med REM og uttaler at det fortsatt er billetter å få kjøpt, for så å avspille deres siste hitsingel? Les departementets forbudsforslag ovenfor én gang til, og svar på spørsmålet om dette innslaget er lovlig? Hva med vår kulturmedarbeider som uttaler at skal du se ett teaterstykke før sommeren, bør du se «Vente på Godot» på Nationaltheatret? Hva med Jan Erik Larssens lykkeruspregede omtale av en Masarati i vårt populære motormagasin «Autofil»? Hva med våre reisebrev fra nasjonale og internasjonale reisemål? Spørsmålsrekken er lengre - og jeg er i tvil.

I proposisjonen er lovforslaget presentert som en presisering av gjeldende regler. I kronikken forsøker kultur- og kirkeministeren å presisere forslaget slik: «framvisinga må vera tilsikta, framvisinga må ha ein marknadsførande effekt og ho må vera eigna til å villeia publikum med omsyn til om det er eit tilsikta marknadsførande innslag.» Innslagene jeg har nevnt, vil alle være tilsiktet. Innslagene vil alle kunne sies å ha markedsførende effekt (slik inkludering i kringkastingsprogram ofte vil ha). Men hva ligger i vilkåret om at innslaget må være egnet til å villede publikum med hensyn til om markedsføringen er tilsiktet?

I PROPOSISJONEN har departementet riktignok forsøkt å forsikre om at forbrukerjournalistikk ikke er reklame, selv om innslagene kan inneholde positiv omtale av produkter og tjenester. Godt å vite, men av selve lovforslaget fremgår dette ikke. Departementet uttaler videre at «ein må skilja mellom verknaden av og motivet for sendinga i denne samanhengen. Er programmet redaksjonelt motivert, er det ikkje skjult reklame, sjølv om det kan hende har salgsfremjande effekt.» Mitt poeng er at NRK ut fra redaksjonelle vurderinger må kunne drive både kritisk negativ og positiv journalistikk ut fra våre medarbeideres grundige faglige skjønn uten at et offentlig forvaltningsorgan skal kunne overprøve dette. Her innfører man en særregel for kringkasting som ikke har noen parallell i pressen for øvrig.

Når jeg nå har redegjort for hvorfor forslaget er så alvorlig galt, er det grunn til å se nærmere på hvilken begrunnelse det bygger på. Departementet viser i proposisjonen til at utviklingen av nytt mottakerutstyr for kringkastings-sendinger gjør det mulig for seerne å «hoppe over» vanlige reklameinnslag mellom programmene. Denne utviklingen, uttales det, kan føre til større interesse for å forsøke å plassere markedsførende innslag i vanlige program.

Denne vurderingen er NRK enig i. Men poenget er at man her nettopp taler om reklamebudskap - innslag som noen betaler for å få innlemmet i et program i stedet for i reklamepausene. Reklame levert mot motytelse i en eller annen form. Dette er allerede etter dagens lovgivning forbudt, og tilsier derfor ingen lovendring.

HVILKE KONKRETE tilfelle er det da departementet ønsker å forhindre med lovforslaget? Vi vet ikke. Til tross for oppfordring, har ikke departementet gitt ett konkret eksempel for å illustrere hvilke programinnslag man mener bør være forbudt ut over tilfeller som allerede rammes av loven. Kultur- og kirkeministeren nevner i sin kronikk at «det kan vera» (!) legitimt å produsere et program om eksempelvis Kvikk Lunsj «dersom det er sjølvstendige redaksjonelle vurderingar som ligg til grunn for avgjerda». Men «det er likevel ikkje akseptabelt dersom kringkastaren tek mot betaling frå Freia for å produsera programmet». Det siste er jeg 100 prosent enig i - og det er da også ulovlig etter dagens lovregel. Problemets kjerne er imidlertid første setning om at et slikt programinnslag «kan vera» legitimt. Når er det dét - og når er det ikke?

RETT FØR PÅSKE for noen år siden sendte NRK P1 i «Nitimen» nettopp et kort innslag fra produksjonshallen i Freia fabrikker der produksjonen og historien rundt Kvikk Lunsj-sjokoladen ble fokusert. Statens medieforvaltning (nå Medietilsynet) reagerte på innslaget og konkluderte med at det var lovstridig. NRK påklaget saken og fikk medhold i at det ikke foreligger noe lovforbud som rammet innslaget. Spørsmålet våre redaksjonelle medarbeidere må spørre seg nå, er hvordan myndighetene ville vurdert saken etter ny lovregel?

Departementet har som nevnt uttalt at forslaget er «en presisering» av gjeldende regler. Det er det ikke. Forslaget er en utvidelse av lovens forbudsbestemmelser og et inngrep i den redaksjonelle integritet. Den gir det offentlige myndighet til å overprøve pressens redaksjonelle skjønn. Jeg slutter meg her fullt og helt til Norsk Presseforbunds uttalelse: Staten skal ikke avgjøre hva som er uavhengig journalistikk; da er det ikke lenger uavhengig journalistikk.