Sensurens speil

I BEGYNNELSEN

var nakne kvinnelegger, lystige blikk og smarte knep forbudt. Slike bilder kunne bryte ned moralen i samfunnet eller fungere som den reneste forbryterskole for arbeiderklassens barn. Det var i et slikt klima Statens filmkontroll (seinere filmtilsyn) startet opp sin virksomhet for nøyaktig 90 år siden i dag. Når vi ser dette opp mot dagens mediesituasjon, er det lett å tenke at utviklingen har gått entydig i liberaliserende retning. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Den offentlige debatten rundt filmtilsynet følger to hovedspor. Det ene er diskusjonen om hvorvidt vi skal ha filmsensur i Norge. Det andre sporet er ordskiftet om filmens skadelige virkninger, særlig på barn og unge. Mens den første diskusjonen skjer på filmens premisser, som forsvar for den frie ytring, er den andre motivert av bekymring og frykt for at filmen forfører og forderver oss.

En studie av filmsensurens historie langs disse sporene gir oss et interessant innblikk i de politiske og moralske endringer som har funnet sted i det norske samfunn gjennom det forrige århundret. På mange måter er filmsensuren et speil på samfunnets mentalitetshistoriske transformasjon. Akkurat som filmen selv, er sensuren både årsak og virkning når det gjelder oppfatninger av grenseganger. Hva kan vi tillate av vold og sex? Hvem er det som skal trekke grensene, er det staten eller bør det være opp til den enkelte selv å bestemme?

FILMSENSURENS

historie verken kan eller bør forstås slik at den har utviklet seg i en rett linje fra en streng til en liberal form, skjønt det er mulig å se en klar bevegelse fra vekt på moralske vurderinger til mer faglig begrunnede kriterier. Hver enkeltavgjørelse må ses på som et forsøk på å tolke den alminnelige rettsoppfatning, i sin tid, i sitt samfunn. Den samfunnsmessige konteksten, samt synet på filmens virkning eller påvirkningskraft, gir oss bakgrunnen. Slik kan man forstå - om ikke forsvare - den politiske sensuren («Confessions of a Nazi Spy») på 1930-tallet, forbud mot sexfilmer («Jäg er nyfiken gul») på 60-tallet eller klippingen av «instruktive» narkotikafilmer («Ett anstendig liv») på 70-tallet. Voldsfilmen kommer i en kategori for seg. Den har hele tida vært under diskusjon og fungerer godt som et mål på styrkeforholdet mellom hensynet til ytringsfrihet og behovet for beskyttelse av barn og unge.

Det kan noen ganger være vanskelig å få øye på de gode grunner. Et av eksemplene som utpeker seg, er forbudet mot offentlig visning av «Monty Python - Life of Brian» i 1980. Blasfemiparagrafen ble tatt i bruk, trolig for siste gang i filmsammenheng. «Så morsom at den er forbudt i Norge» het det i reklamen for filmen hos våre naboer i øst. På studentkafeene lo vi så vi fikk vondt i magen, men vi var forbannet også. Hvordan kan noen få museale moralister på statsregulativ avskjære oss på denne måten? «Filmsensuren må avskaffes» var omkvedet blant de liberale. Det er bare diktatur som har slike forordninger.

KANSKJE SIER

denne avgjørelsen noe om hvem som var filmsensorer på den tiden? Kanskje forteller den noe om de religiøse gruppenes stilling i samfunnet akkurat da? Bare et drøyt halvår seinere ble forbudet opphevet. Slike eksempler finnes, dessverre, men det er relativt få av dem sett i forhold til den store mengden film som har vært vurdert siden 1913. Det er gjerne slike enkeltavgjørelser som har satt fart i kritikken av filmsensuren. En kritikk som i perioder har vært så kraftig at den har institusjonalisert seg, som Fri Film på slutten av 60-åra. På den annen side finnes det eksempler på modige avgjørelser som peker fremover, mot et mer pluralistisk og liberalt samfunn. Både «Clockwork Orange» og «Siste tango i Paris» fra begynnelsen av 70-tallet utmerker seg i så måte, de går meget langt. Dette skjedde altså nesten ti år før ovennevnte forbud. Det bør i denne sammenheng sies at filmene er laget av hhv. Stanley Kubrick og Bernardo Bertolucci, ingen hvem-som-helst i filmhistorien. Kanskje viser disse frislippene først og fremst respekt for kunsten, for ikke å si kunstneren? Fra de seinere åra kan vi nevne «Pulp Fiction», en trendsetter innen den ironiske voldsgenren, og «Idiotene», en dogmefilm inneholdende såkalt virkelig sex. Den japanske filmen «Sansenes Rike» (1976), som mange oppfatter som porno, bør også nevnes her. Grensene for sex på film ble flyttet vesentlig da klagenemnda opphevet forbudet i 2001 med kunststempelet som hovedargument. Så godt gikk det ikke med Ingmar Bergmans «Tystnaden» (1962) som ble klippet, men denne skandaløse håndtering førte også til noe positivt. På tampen av tiåret ble det innført en 18-årsgrense som nettopp hadde som hensikt å beskytte sterke, kunstneriske filmer mot inngrep.

HVORDAN SER

så bildet ut i dag? Uheldige overtramp eller dumheter i filmsensurens historie må ikke skygge for det faktum at folk flest finner god mening i at det settes aldersgrenser på film. I all hovedsak må det også kunne sies at filmtilsynet lever i fordragelighet med omgivelsene. Hvis vi ser bort fra Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, har det vært få angrep på filmsensuren som institusjon de siste åra. Dette kan ha sammenheng med liberalisering av sensurpraksisen som startet rundt 1990, og den åpne linjen filmtilsynet har vist de siste åra.

Debatten om filmens skadevirkninger dukker fortsatt opp med jevne mellomrom. I kjølvannet av diskusjonen om 11-årsgrensen på «Ringenes Herre»-filmene, har det sågar kommet forslag om innskjerping av dagens relativt strenge reguleringsregime. På nyåret fremmet to SV-representanter på Stortinget et privat lovforslag som vil innebære flere og faste aldersgrenser på kinoen. Dette er nå til behandling i Kulturdepartementet.

Vi bør selvfølgelig være opptatt av filmens uheldige virkninger, men vi må tilnærme oss denne problemstillingen på en reflektert og nøktern måte. Sammenhengen mellom filmvold og vold i det virkelige liv er såpass komplisert at det ikke kan løses med enkle metoder. Dessuten må vi ta innover oss at barn og unge vokser opp i en mediesituasjon som er dramatisk annerledes enn for bare et par tiår siden. Tilgangen er nærmest ubegrenset. Så vel nasjonale som mediale grenser er i ferd med å viskes ut, og alle reguleringsregimer lekker. Får du ikke sett en film et sted, kan du alltids se den et annet.

Det er vanskelig å argumentere for at film på kino, dvd og tv skal håndteres så ulikt. Å øke denne avstanden ytterligere og pulverisere foreldrenes ansvar gjennom skjerpede aldersgrensene på kino, er neppe klokt når man vet at barnerommet er i ferd med å bli den viktigste arena for mediebruk. Det må derfor være lov å spørre om det ikke er riktigere å gå i retning av veiledende aldersgrenser og heller forsøke å gjøre det på tvers av mediene? I så fall handler det om å nå foreldrene med informasjon - gjerne sammen med barna. Det er på dette punkt innsatsen virkelig burde øke.