Sensurorgan og trendsetter

Innkjøpsordningen for nyere norsk skjønnlitteratur (= Kulturrådet kjøper inn 1000 eks. og distribuerer disse til folkebibliotekene) ble opprettet midt på 1960-tallet for å sikre eksistensen av et fyldig og bredest mulig utvalg av ny norsk kvalitetslitteratur.

Ordningen ble oprettet i en situasjon der man var redd for at den norske skjønnlitteraturen helt skulle tape i konkurransen med oversatt skjønnlitteratur. Kvalitet og bredde har alltid vært de to viktigste stikkordene. Såkalt «spenningslitteratur» var f.eks. ikke omfattet av innkjøpsordningen i starten, fordi slike bøker sjelden trenger økonomisk støtte. Denne sjangeren kom med under ordningen på 80-tallet, av kvalitetsmessige grunner, men det er ikke til å stikke under en stol at bøker med stor vekt på ytre spenning ofte havner som problematiske saker i Ankenemnda for skjønnlitteratur.

  • Det er helt feil når Fredrik Wandrup insinuerer i Dagbladet 14.1. at det tidligere var slik at Vurderingsutvalget (og Ankenemnda?) bare skulle luke ut «håpløse bøker», mens de nå ser ut til å oppfatte seg som smaksdommere og trendsettere. Ingenting tyder på en ny praksis i Ankenemnda. De utvalg som vurderer innkjøp, har alltid vurdert kvalitet. Likeledes er det selvsagt vås når Aftenposten på første side lørdag 17.1. slår fast at «Mea Culpa» ikke blir kjøpt inn av landets biblioteker. Bibliotekene kan - nå som før - kjøpe inn de bøkene de vil, og verken Vurderingsutvalg eller Ankenemnd sitter som kontrollkomité eller smaksdommere.
  • Innkjøpsordningens underliggende kulturpolitiske målsetting om kvalitet og bredde innebærer en hjelp til at også den skjønnlitteraturen som ikke ville være etterspurt på samme måte som mye annen litteratur, skal kunne skrives, utgis og være tilgjengelig på bibliotek. I praksis betyr dette at det blir mulig for flere forfattere å få utgitt sine bøker, forlagene kan utgi mer enn bestselgere, og leserne rundt om i landet sikres et bredest mulig utvalg av ny norsk kvalitetslitteratur. Det er selvsagt et paradoks at kvalitet skal sikres ved penger, når ordningen ellers går ut på å sette markedskreftene temporært ut av spill.
  • Et viktig prinsipp er likebehandlingsprinsippet. Dette innebærer at Vurderingsutvalg og Ankenemnd behandler forfattere og forlag likt. Bøker utgitt på et stort forlag har ikke automatisk rett til innkjøp, framfor bøker utgitt på små eller «Eget forlag», et kjent forfatternavn settes ikke framfor et ukjent.
  • I tillegg til kvalitetskrav skal ankenemndene vurdere sjanger. Innkjøpsordningen omfatter ikke: barne- og ungdomsbøker, memoarer og biografier, satire og humor, og essayistikk bare i et begrenset omfang. Når det gjelder gjendiktninger er det også innskrenkninger. Spenningsbøker er, som tidligere nevnt, kommet inn etter hvert. Dette innebærer at svært mange viktige bøker innenfor den litterære institusjonen som f.eks. fagbøker og litteraturhistorier, ikke er med i ordningen.
  • I dagens mediesituasjon er jeg verken bekymret for bokklubbøker eller andre bøker som kommer i store opplag. Det er større grunn til å vise omsorg for «den smale litteraturen».
  • Det har fra flere hold i det siste vært reist spørsmål om kriterier og vurderingsgrunnlag for Utvalg og Ankenemnd. Etter min oppfatning har Ankenemnda bare to hensyn å ta: Sikre kvalitet og bredde. Våre avgjørelser er skjønnsmessige. Enhver skjønnsmessig avgjørelse er et produkt av refleksjon, argumentasjon og diskusjon. Kunstneriske kriterier er foranderlige og deres holdbarhet avgjøres når man må forsvare dem. Det absolutte skillet mellom vurderingsutvalg og en bredt sammensatt Ankenemnd borger for holdbarheten i avgjørelsene. Ankenemnda er et fagkompetent kollegium med 5 medlemmer med ulik bakgrunn oppnevnt av 5 ulike organisasjoner. Utgangspunktet for vår kvalitetsvurdering ligger i hvert enkelt tilfelle i verket selv. Sammenligning med andre bøker eller forfattere er sjelden relevant. Jeg tror at den kulturpolitiske og mediemessige situasjon gjør at det stadig blir viktigere med kvalitetssikring. Sansen for kvalitet er verken naturgitt eller demokratisk fordelt. Dette ansvaret må deles likt mellom a) de organ som vurderer offentlig innkjøp av skjønnlitteratur, b) forlagenes eget arbeid med bøkene og ikke minst c) den offentlige aviskritikken. På en rekke områder gjøres det nok bedre arbeid av konsulenter i dag enn tidligere, f.eks. ved gjendiktninger. Likevel er det slik at vi i Ankenemnda ofte sitter igjen med en følelse av at underkjenning ikke hadde vært nødvendig dersom det var blitt gjort en bedre jobb med boka i forlaget.
  • Norsk litteraturkritikk holder på langt nær kvalitetsmessig mål. Det kan jeg si ikke minst som styremedlem i Norsk litteraturkritikerlag. Altfor ofte utropes det middelmådige til noe enestående. Jeg utfordrer herved alle de kritikerne som synes at Ankenemnda urettmessig har underkjent bøker til offentlig å begrunne hvordan de underkjente bøker har sine litterære kvaliteter. Jeg tror norske lesere i lengden må være tjent med at det først og fremst stilles kvalitetsmessige krav til norsk skjønnlitteratur, enten det gjelder innkjøpte bøker eller ikke.

# Jahn Thon

vigDEBATT Kunstneriske kriterier er foranderlige og deres holdbarhet avgjøres når man må forsvare dem. Kritikere som synes vi urettmessig har underkjent bøker bør offentlig begrunne disse bøkenes litterære kvaliteter. Det skriver Jahn Thon, leder i Ankenemnda for skjønnlitteratur.