Sent, men variert

«Slowgirl» er et viltert virvar av et show.

ENDELIG HAAGENSLI: I rundt 40 år har hun vært artist, men «Slowgirl» er Brit Elisabeth Haagenslis første soloshow. Pianist Terje Norum utgjør en solid støtte. Foto: Stian Olsen-Dahl
ENDELIG HAAGENSLI: I rundt 40 år har hun vært artist, men «Slowgirl» er Brit Elisabeth Haagenslis første soloshow. Pianist Terje Norum utgjør en solid støtte. Foto: Stian Olsen-DahlVis mer

SHOW: Inn kommer Brit Elisabeth Haagensli. Men hva i alle dager er det hun har på seg?

På hodet bærer hun en underlig fjærpryd - ikke noe en Vegas-sparkepike, en indianerhøvding eller en renessansenarr ville ha kjent igjen.

På kroppen har hun en hvit sommerbukse og en batikk-kittel, dekket av en fargeskrikende kåpevest med paljettbesatt bryststykke, epåletter på skuldrene og ermer. Fra den henger neonfargede frynser.

Kostymet, designet av Cårejånni Enderud, gir klar beskjed: Forvent ikke en diva. Forvent en klovn.

Variasjon Klovne gjør hun, selv etter at hun har tatt av seg den øyeskjærende kåpa, men ikke bare.

«Slowgirl» er et innholdsrikt og variert show, som beveger seg fra det mest underfundige til det mest høylytte.

Brit Elisabeth Haagensli fyller 60 i august. Hun har vært artist i hele sitt voksne liv. I «Slowgirl» viser hun ulike sider av seg selv og sitt sceniske virke.

Som parodiker. Som sanger. Som kåsør. Som skuespiller. Som revyartist. Som observatør og formidler av mellommenneskelighet.

Kommunikasjon Stilistisk, og tilsynelatende tematisk, er spennet stort. I den grad her er et samlende stikkord er det «kommunikasjon».

Å nå inn til andre. Å prøve å nå inn til andre. Å lykkes eller å feile i forsøket.

Hun sier det ikke direkte, men det er lett å forlate «Slowgirl» med tanken om at drivkraften, for Brit Elisabeth Haagensli, er nettopp kommunikasjonen. Møtet. Det å dele en opplevelse.

Betyr det at hva man kommuniserer om, og hvordan, er underordnet? At innholdet ikke er viktig? Kanskje, muligens.

Det kan virke som om «Slowgirl» både har innslag som er viktige for Brit Elisabeth Haagensli, og innslag som er mer tilfeldig valgt.

Seg selv Sketsjmaterialet er showets svakeste ledd. Haagensli gir inntrykk av å ville hedre en revytradisjon også hun har tatt del i.

Men der ligger en grense mellom å hylle tradisjoner og å framstå som utdatert, og virkemidlene som brukes i flere av sketsjene kan bli i overkant brautende, i alle fall for undertegnede.

Jeg finner at Brit Elisabeth Haagensli kommuniserer best når hun framstår som Brit Elisabeth Haagensli.

Når hun peprer sitt publikum med mer eller mindre treffende onelinere. Når hun roer ned tempoet med små og store betraktninger fra liv og hverdag, av og på scenen. Når hun, sammen med sin musiker Terje Norum, mimrer i tekst eller toner.

I alt dette framstår hun som et varmt, troverdig og sympatisk «seg selv».

«Slowgirl» ville blitt mindre variert, men trolig også sterkere og mer oppriktig, om Haagensli og hennes regissør Peter Brandt hadde rendyrket dette.