Anmeldelse Film «Slottet i Provence»

Sentimental film for rødvinsdrikkende Provence-elskere

«Slottet i Provence» er agn for godt voksne Frankrike-farere.

SENTIMENTAL: «Slottet i Provence» virker laget for å stimulere drømmen om Sør-Frankrike. Vis mer

«Slottet i Provence»

3 1 6

Drama

Regi:

Nils Tavernier

Skuespillere:

Jacques Gamblin, Laetitia Casta

Premieredato:

7. juni 2019

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«L'encroyable histoire du Facteur Cheval»

«For rødvinsdrikkende Provence-lengtere»
Se alle anmeldelser

FILM: Du vet det nærmer seg sommer når apotekene kjører kampanje på solkrem og kinoene tilbyr minst én film med en norsk tittel som inneholder enten «Provence» eller «Toscana», for å stimulere de kulturelle smaksløkene til nordmenn som jevnlig kaster lengtende blikk mot Sør-Europa. Hva originaltittelen er, er ikke så farlig.

«Slottet i Provence» synes å være spesialdesignet for målgruppen. Menn i hatt og kvinner med forkle går over pittoreske steinbroer og idylliske landeveier, drikker rødvin i små glass utenfor lave steinhus og tar med verdighet imot livets mange slag.

Maskulin taushet

Som med mange sentimentale filmer er «Slottet i Provence» basert på en sann historie, som i seg selv er fascinerende nok: Om postmannen Joseph Cheval (Jacques Gamblin) som i 1879 begynte å bygge et slott av steiner han fant på sin egen postrute. Arbeidet skulle vare i 33 år og resultere i et verk som i dag er en turistattraksjon.

I filmen knyttes byggingen av slottet sammen med den fåmælte Chevals ønske om å uttrykke kjærlighet til datteren sin. Nå og da klarer da «Slottet i Provence» å gi fint uttrykk for en tradisjonelt maskulin måte å vise følelser på, gjennom å utføre en stor oppgave for sine nærmeste snarere enn å ha lange samtaler.

Utstudert

Men det er noe emment over hvordan filmen nærmest forlanger at publikum skal la seg beta av den uutdannede mannens hellige enfold. At kona Philomène (tidligere supermodell Laetitia Casta) må bære større byrder fordi ektemannen skal gjennomføre den fikse ideen sin, legges liten vekt på. Det er ellers verd å merke seg at Casta knapt får en rynke i løpet av de mer enn tredve årene historien varer, mens Gamblin gjøres grovere og gråere.

I det hele tatt føles «Slottet i Provence» som for mye av et titteskap, der fattigsligheten er utstudert og det rustikke dyrkes. Om filmen har røtter i virkeligheten, føles det som en fantasi, beregnet på et publikum langt unna det sørfranske jordsmonnet..