FILM: Du vet det nærmer seg sommer når apotekene kjører kampanje på solkrem og kinoene tilbyr minst én film med en norsk tittel som inneholder enten «Provence» eller «Toscana», for å stimulere de kulturelle smaksløkene til nordmenn som jevnlig kaster lengtende blikk mot Sør-Europa. Hva originaltittelen er, er ikke så farlig.

«Slottet i Provence» synes å være spesialdesignet for målgruppen. Menn i hatt og kvinner med forkle går over pittoreske steinbroer og idylliske landeveier, drikker rødvin i små glass utenfor lave steinhus og tar med verdighet imot livets mange slag.

Maskulin taushet

Som med mange sentimentale filmer er «Slottet i Provence» basert på en sann historie, som i seg selv er fascinerende nok: Om postmannen Joseph Cheval (Jacques Gamblin) som i 1879 begynte å bygge et slott av steiner han fant på sin egen postrute. Arbeidet skulle vare i 33 år og resultere i et verk som i dag er en turistattraksjon.

I filmen knyttes byggingen av slottet sammen med den fåmælte Chevals ønske om å uttrykke kjærlighet til datteren sin. Nå og da klarer da «Slottet i Provence» å gi fint uttrykk for en tradisjonelt maskulin måte å vise følelser på, gjennom å utføre en stor oppgave for sine nærmeste snarere enn å ha lange samtaler.