Sentimental og deilig musikal

Lasse Kolsrud og Heidi Gjermundsen glitrer i musikal bygd på Selma Lagerlöfs roman.

Kall gjerne musikalen «Keisaren av Portugalia» for en søtsuppe. Men hva gjør det når personene og musikken går rett i hjertet?

Hvilken knalldebut av nykommeren på Det Norske, Heidi Gjermundsen. Hun spiller unge Klara, husmannsdattera fra Selma Lagerlöfs roman, som reiser til Stockholm for å hjelpe foreldrene hjemme i Värmland og som ender som prostituert.

Og for et spill av Lasse Kolsrud som faren Jan! Gud bedre hvilket finmasket og gripende portrett han lager av husmannen som elsker sin datter så sterkt at farskjærligheten slår over i galskap. Og gud bedre hvor medrivende, ujålete og magnetisk han framfører rollens vakre ballader. Det er en strålende rolleinnsats, et energipunkt av menneskelighet i en musikal hvor svakhetene knapt er å ane: i en vel episodisk og dramaturgisk litt svakt oppbygd story.

Schizofreni

Leif Janzons og visesangeren Mikael Wiehes musikalversjon av Selma Lagerlöfs roman hadde premiere i Göteborg i 1999.

Det er en musikal hvor det ytre sett skjer lite. Fokus er på den galskapen som vokser ut av Jan Anderssons grenseløse kjærlighet til og lengsel etter dattera. I Carl Jørgen Kiønigs sikre iscenesettelse på Det Norske markeres dette ved at to dårekistefigurer melder seg ved Jan Anderssons side når galskapen begynner å piple fram.

På mange måter kan man si at dette er noe så dristig som en musikal om schizofreni. Og at drømmen om et Utopia, om å være keiser av Portugalia, blir en konsekvens av den mentale sykdommen.

Kjærlighet

Men det er også en musikal som hyller den enkle, oppofrende kjærligheten, våre folkelige røtter og fattigfolks slit. Mikael Wiehes ballader, hvor flere sanger er skrevet spesielt til oppsetningen på Det Norske, er både salme-, slåtte-, folketone- og rockinspirerte låter og vel noe av det beste som er skrevet av musikalmusikk i Skandinavia de siste åra.

De legger seg i øret med en gang og er tatt godt vare på av Egil Monn-Iversens arrangementer og Rolf Malms seksmanns orkester. Den eneste låta som sklei ut på premieren, var en rockeduett mellom Jan og den nye storbonden Lars - spilt med utstudert ondskap av Hallvard Holmen. Her druknet både sang og tekst i bakgårdstung piggtråd.

Lekent

Husmannsplassene og de dystre värmlandske skoger har fått et godt og tilstrekkelig uttrykk i Kari Gravklevs mørke og effektive scenografi. Her er fjellknauser det ene øyeblikket rutsjebane, det neste et alter for de villeste syner, på en dreiescene som tas flittig i bruk.

Ensemblet spiller jevnt over bra, med Britt Langlie i en morsom rolle som bygdeoriginalen Tull-Ingborg. Et friskt og frekt innslag er Klaras tre venninner (Jannike Kruse, Karin Moe og Henriette Sævarang) i Un-Magritt Nordseths lekne koreografi.

Vakkert

Men altså Lasse Kolsrud og Heidi Gjermundsen. For et par! For noen ballader de avsynger. Og for en innsats som ligger bak både en så sikker scenisk framtreden og kunsten å trekke oss inn i musikalens såreste og vondeste smertepunkter, og lykkeligste barndomsstunder.

De to holder musikalen oppe gjennom det hele. Heidi Gjermundsen er naiv og skjønn som unge Klara, tvilende og kynisk som den halvvoksne og bitter med en tvil, skuffelse og angrende følelse av å ha sveket i de siste scenene. Hennes stemme er fyldig og sterk. Ett er sikkert: Hun er et talent som desidert kommer til å la høre mer fra seg i norsk teater.

Så til alle som ikke er redde for å åpne opp og gi seg hen til det sentimentale i høst, men tør la teatret forføre deg til det ømme punktet hvor det presser på bak øynene; da er keiseren på Det Norske mannen. I all sin stille, altoppslukende kjærlighet, i all sin hanekry, overopphetede stormannsgalskap.