Sentimentalt om omsorg

OMSORG: Med jevne mellomrom får vi artikler (stort sett av menn) om de fantastiske innvandrerfamiliene som lever sammen i fordragelighet og omsorg for hverandre. Som tar vare på sine gamle. Sist i Dagbladet 20.8, der Unn Conradi Andersen bruker en helside på å prise storfamilien. Men det er ikke familien som tar vare på gamle - det er kvinnene i familien. Også i norske.

Jeg er 85 år og husker min døve bestemor med 14 barn, en familiefar som slet fra morgen til kveld. Min mor betalte med en ungdom i omsorg for småsøsken, hun fikk – til tross for sitt gode hode – ingen utdannelse. Den skulle brødrene ha, men tok den ikke. De skulle ut i arbeide hurtigst mulig. Og jeg husker de «stakkars gamle jomfruer» som ikke fikk noen utdannelse fordi de «bare var jenter». Og jenter skulle gifte seg eller stå til tjeneste for familien. Til omsorg.

Hvorfor kalles den slags yrker fortsatt «kvinneyrker»? Og hvorfor er de fortsatt underbetalt om arbeidet er så verdifullt? Selv hadde jeg omsorg for ektefelle i mange år. Jeg så ikke mye til mannlig støtte og innsats. Gamle mennesker blir ofte rammet av demens og Alzheimer. De kan bli voldelige og oppføre seg som barn. Bli inkontinente. Å stelle sine foreldre når de blir som barn igjen skulle ingen behøve å gjøre.

Det er forferdelig ydmykende for den syke og en belastning for barna. Jeg kan vanskelig tenke meg at våre nye landsmenn føler annerledes enn vi. De vil vel også ha en fremtid. Intimpleie er en jobb for en utlært, motivert og godt betalt helsearbeider. La oss ikke vende tilbake til den tiden da man var forpliktet til å ta seg av sin familie.

Unge innvandrere har nå muligheter for utdannelse, jobber og kan dermed bidra med sin skatt til velferdssamfunnet som vil ta seg av de gamle på en god og profesjonell måte.

Familien kan besøke og yte omsorg når de vil og ikke bli gamle og bitre av påtvunget omsorg.