Sentimentalt

Tidvis sentimentalt ordgyteri, som bare reddes av Vikram Seths evne til å skrive raust og underholdende.

Noe som har forundret meg er den sentimentale kitsj-estetikken som preger omslagene på CD-er med klassisk musikk. Og det skal strykekvartettene ha, ingen virker så mistilpasset som dem i de kostymene og interiørene musikkselskapene plasserer dem i.

Dette var noe jeg stadig kom til å tenke over under lesingen av Vikram Seths nye roman, «En egen musikk». Både fordi jeg-fortelleren Michael er annenfiolinist i Maggiore-kvartetten, slik at handlingen utspilles i et musikermiljø i London, og fordi han har en tendens til å bli hemningsløst sentimental og ikke så rent lite kitsjaktig i sin rolle som jeg-forteller.

Til tider minner hans fortellerstemme nettopp om CD-omslagenes bladgulldekorerte insistering på de evige kunsters adelsslåtte skjønnhet og de sterke følelsers opprørske brus. Så er da også hans beretning fylt til randen, nettopp av sterke følelser og følsomme kunstnersinn. Så sterkt og følsomt blir det at jeg innimellom kom i villrede om Seth hadde lurt meg trill rundt med noe som i så fall ville ha vært svært vellykket, iskaldt kalkulert ironi. Jeg har valgt å tro at så ikke er tilfelle.

Uten presisjon

Hvordan nærme seg hat, kjærlighet eller besettelse med troverdighet - uten å bli sentimental? For meg står dette som et av skjønnlitteraturens kjerneproblemer. Det sentimentale er et av den overflatiske underholdningsindustriens virkemidler. Derfor må litteraturen trenge seg igjennom det sentimentale, ved å etterstrebe presisjon. Gir litteraturen slipp på den, gir den slipp på sin egen nødvendighet. I mine øyne er det nettopp det Michaels beretning mangler. Han smører i stedet tjukt på, lar seg beruse av sin egen fortellerevne og -glede.

Underholdende


Men Seth er en raus og underholdende forteller, og romanen er stramt komponert. Derfor er det mulig å lese den uten å bli trøtt av ordgyteriet, til tross for at dette ofte er av det til dels skravlete slaget.

Fortellingen er befolket av skikkelser på grensen til det karikerte. Ingrediensene er utroskap, sjalusi, begjær, grådighet, tapt kjærlighet, følsomme kunstneres fortvilelse i møtet med virkelighetens verden, stua der hjemme, spekulative impresarioer. De temposkapende intrigene dukker opp med jevne mellomrom, og diverse større og mindre sidehistorier sørger for at leseren aldri kjeder seg. Det er først når man har fulgt Michaels beretning om sin stormfulle vei til erkjennelse av musikkens dypeste grunn til ende, at den store tomheten melder seg.