Sentralbanksjefens årstale:

Sentralbanksjefen viser hvorfor regjeringens oljepengebruk er uansvarlig

Vinteren er over, men Norge lever fortsatt over evne.

Kommentar

For alle som er litt over middels interessert i det økonomiske grunnlaget for samfunnsutviklingen, er det å lese sentralbanksjefens årstale en gyllen mulighet til innsikt og oversikt. Dette er ikke bare en tale som er sydd til representantskapet og «300 spesielt inviterte gjester» i Norges Banks lokaler i den fineste delen av Kvadraturen i Oslo. Et sted som oser trygghet, hvor oppvarmende fortau en stakket stund lar deg glemme frykten for hålke og bruddskader.

Dette er lett forståelig folkeopplysning. 15 sider med tekst og tabeller skrevet i et tilgjengelig format slik at også journalister og politikere kan forstå dem.

Årets versjon følger den vante oppskriften: en gjennomgang av de lange linjene, altså en beskrivelse av alle de faktorene vi i Norge ikke kan gjøre så mye med. Og til slutt – som vanlig – en advarsel til politikerne om det vi kan gjøre noe med.

Det snur fort. Det er ikke mer enn to år siden sentralbanksjef Øystein Olsen varslet at vinteren var i anmarsj etter at oljeprisfallet sendte norsk økonomi ut i en kraftig bakrus. Hovedbudskapet nå er et ganske annet. Verdensøkonomien ser endelig ut til å være friskmeldt. Det er nå ti år siden finanskrisen, som er den største nedgangen i økonomien siden 1930-tallet. Det er altså tida det tar å komme ut av en historisk dyp økonomisk bølgedal.

Olsen forklarer hvordan det ikke bare er lavere styringsrenter og økt offentlig pengebruk rundt om i verden som har sørget for lavere rente. Sentralbankene har også kjøpt massivt med verdipapirer for å tvinge de lange rentene enda lenger ned. Når pilene snur, når veksten og sysselsettingen øker, forsvinner dette behovet. Da stiger de langsiktige rentene igjen. Dette har blitt pekt på som forklaringen på børsfallet i USA og rundt om i verden i det siste. Aksjer blir mindre interessante når renta øker og andre verdipapirer blir tilsvarende mer lønnsomme.

Donald Trump har dermed på et irriterende vis rett når han formidler det så enkelt og selvrettferdig som bare han kan: nyhetene nå er så gode at børsen faller.

Sentralbanktalen er full av gode og effektive analyser, som gir et fugleperspektiv på dominerende internasjonale trender. To peker seg ut som bekymringsfull: Veksten i global handel avtar, og lønnsandelen minker. Ironisk nok er det grunn til å anta det er vanskelig å få begge to til å utvikle seg i riktig retning, samtidig.

For kort å forklare: internasjonal handel har de siste femti årene doblet sin andel av global verdiskaping. Nå som handelshindre og proteksjonisme igjen er blitt populære politiske virkemidler, med «America first» som sentralt stikkord, vil det hemme veksten. Det er alvorlig for en åpen økonomi som den norske, og derfor reiser Erna Solberg nå rundt på statsbesøk med åpnere verdenshandel som en av sine fanesaker.

Samtidig er økt global handel de siste tiårene, sammen med automatisering, trolig årsaken til at vanlige lønnsmottakere får en stadig mindre andel av overskuddet. Dette virker kanskje opplagt, men i økonomisk teori regnes dette som et klart trendskifte. Den britiske økonomen John Maynard Keynes regnet lønnsandelen som en av de mest stabile faktorene i økonomien, men nå er den på full fart nedover. Når ikke bare varer – men også tjenester – får et globalt marked, kan lønnsandelen falle ytterligere.

Så, hvordan få fart på den globale handelen og samtidig hindre økte forskjeller? Det bør være en sentral politisk oppgave å forsøke å gi svar på.

Sentralbanksjef Øystein Olsen fikk til slutt rett, men han fikk først smekk på fingrene da han i samme tale i 2012 foreslo å stramme inn handlingsregelen fra fire til tre prosent. I år sa han praktisk talt det samme, men formidlet det mellom linjene:

For det første: oljefondet er stort, men mindre enn vi liker å tro. Hvis Norge var en riking, ville ikke bankkontoen vært veldig imponerende. Den ville ikke rommet mer enn litt over seks ganger årlig, personlig forbruk. Statsbudsjettet er på 1300 milliarder, fondet på 8000 milliarder.

Fondet blir dessuten, paradoksalt nok, vanskeligere å håndtere jo større det blir. Økt verdi gir kraftigere utslag når markedene går opp og ned. Det kan skape store problemer for norske statsbudsjett som har gjort seg avhengig av inntekter fra fondet. Ved forrige store nedtur, i 2011, tapte fondet verdier som tilsvarer 15 prosent av BNP for Fastlands-Norge. Hvis fondet hadde fått samme trøkk i dag, ville det utgjort 1000 milliarder i tap – eller nesten 35 prosent av BNP for Fastlands-Norge.

Nå, i gode tider, bruker vi nesten hele rommet i handlingsregelen. Hvis økonomien snur, og fondet krymper, må regjeringen gjøre det stikk motsatte av hva den egentlig bør i en slik situasjon, skal den holde seg innenfor handlingsregelen. Den må kutte som ville helvete i statsbudsjettet samtidig som økonomien sulter etter stimulans.

Norge sitter godt i det, men ikke så godt som vi tror.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook