Sentralmaktas tyranni

Det er i kommunene livet leves. Hvem tenker på det i en stortingsvalgkamp, spør Stein Aabø.

MISNØYE: Streikende kommuneansatte i demonstrasjonstog fra Rådhuset til Youngstorget i Oslo i 2008. Lignende markeringer ble holdt i en rekke store byer. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
MISNØYE: Streikende kommuneansatte i demonstrasjonstog fra Rådhuset til Youngstorget i Oslo i 2008. Lignende markeringer ble holdt i en rekke store byer. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIXVis mer
Kommentar

I stortingsvalgkamper glemmer vi lett kommunene. Særlig vi i riksmediene. Landets 428 kommuner varierer i størrelse. Men felles for dem er at de som regel er for små for riksblikket. Dessuten vet vi at det er de samme rikspolitikerne vi ser i tv-ruta enten det er stortingsvalg eller kommunevalg. De slåss mot hverandre med kjappe replikker og fagre løfter. Det er de samme velgere som stemmer. Det er de samme satsinger det konkurreres om.
Etter valget blir det opp til kommunene å innfri løftene om bedre eldreomsorg, bedre skoler, bedre fylkesveier og bedre samhandling i helsevesenet.

Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen betrakter Norge fra et fugleperspektiv. De er opptatt av makroøkonomi og de utfordringer landet som sådan står overfor. Andre statsråder, som Kristin Halvorsen, har blikket stivt festet på sin utdanningssektor. Trygve Slagsvold Vedum vil det beste for landbruket. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen ser Norge fra kysten og vil det beste for fiskerinæringen. Samferdselsminister Marit Arnstad er opptatt av kortere og lengre strekninger. Helseminister Jonas Gahr Støre har kanskje, med sin fortid i utenriksbransjen, det videste makrosynet av alle, over og bortenfor alle landegrenser, men er likevel nødt til å gå i nærkamp med leger og sykepleiere i sin sektor.
Vi kan derfor kalle disse statsrådene sektorpolitikere. Selv om de sitter i en regjering som har ansvar for de store linjer og hele landets utvikling, har de tunnelsyn på sine områder. Nødvendigvis.

Straks de lover endringer, forbedringer, reformer på sine områder, får det følger for kommunene. De har å gjennomføre den vedtatte politikken, med de penger de har fått overført fra staten og som deres innbyggere har betalt inn i skatter.
Det er i kommunene det skjer. Det er der vi fødes, vokser opp, arbeider og dør.
Så å si all rikspolitikk blir dermed kommunal. All satsing skjer i kommunene. Ordførere og rådmenn får alt i fanget, bort sett fra ansvaret. Det har regjeringen. Skjer det noe i en Høyre-kommune, er det regjeringens skyld. Skjer det noe i en Frp-styrt kommune er det regjeringens skyld. Skjer det noe i en Ap-kommune, er det i tillegg Ap's skyld. Opposisjonen og mediene går straks løs på høyere makter. Rådmenn og ordførere er ikke store nok bytter for de glupske masser. Bare Fabian Stang holder et visst rikskjendisnivå. Men han er jo så snill.

Overordnet styring og overordnet ansvar gjør at rikspolitikerne utøver et slags tyranni overfor frihetselskende lokalpolitikere. De vil både ha romslige økonomiske rammer og ansvar, men får stramme rammer og litt ullent, lokalt ansvar, nok til å føle prominens med sine latterlige kjeder i lokalavisene.
Denne asymmetrien gnager lokalpolitikerne og deres hovedorganisasjon KS voldsomt. De lider av avmakt og uttrykker avmakt. Bråkjekke lederskribenter slår gang på gang fast: «Ny klagesang fra kommunene». Sjeldnere leser vi, i rikspressen, om foregangskommuner og innovative kommuner. Men de finnes. Cappelen Damm Akademisk forlag har i år kommet med en hel bok som heter «Innovative kommuner». KS har nettopp utarbeidet publikasjonen «Fakta om kommunesektoren til stortingsvalget 2013», som egentlig er en samling av faktaark. Der kan rikspressas journalister finne svar på det meste om helse, omsorg, skole, barnehager, sosiale tjenester og kommuneøkonomi. Bare innholdsfortegnelsen viser hvilket omfang av oppgaver kommunene har, fra A til Å.

Etter hvert har det seget inn over de fleste at all velferdsproduksjon skjer på kommunalt nivå. Kommunene er nærmere den enkelte innbygger og velger. De ser hva som virker og hva som ikke virker. De ser utfordringene, forstår behovene og finner som regel løsninger på problemene.
Men det forutsetter frihet innenfor definerte rammer. Det forklarer hvorfor lokalpolitikere elsker «rammeoverføringer» og hater «øremerkede tilskudd». Dersom de har frihet til å bruke pengene etter eget skjønn, får de selvsagt brukt dem mer fornuftig. Rettsliggjøringen av politikken snevrer også inn kommunenes frihet. Det er derfor de så sårt ønsker å få grunnlovsfestet det lokale selvstyret.

Alt i Stoltenbergs første regjering, sommeren år 2000, uttrykte daværende administrasjonsminister Jørgen Kosmo, forståelse for denne frihetslengselen. I et intervju med mannen som nå er kommunikasjonsdirektør i KS, Kjell Erik Saure, sa Kosmo den gang:«Vi må slutte å stille krav om at kommunene må ha en plan for hver ting de skal gjøre. De må få frihet til å gjøre tingene slik det passer best for den kommunen».I en alder av 176 år bør kommunene være voksne nok til å ta ansvar for seg selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.