PARTNERSKAP: Fulle av forventninger - Siv Jensen, Erna Solberg, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide på valgnatta 2013. Nå er hvetebrødsdagene over.
Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
PARTNERSKAP: Fulle av forventninger - Siv Jensen, Erna Solberg, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide på valgnatta 2013. Nå er hvetebrødsdagene over. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Sentrum har nøkkelen

Årets lokalvalg er en politisk inngang til en ny og meget usikker framtid.

Meninger

Politiske jordskjelv er ikke nordmenns vis. Valg på norsk handler nesten alltid om korrigeringer av kursen, ikke om brå avvik skapt av nye vindretninger. Denne gangen er situasjonen litt annerledes. Miljøpartiet De Grønne (MDG) kan få et gjennombrudd, særlig i de større byene. De fleste maktskiftene i kommunene vil gå i rød og grønn favør, men neppe som noen politisk flodbølge.

Resultatene denne gang vil peke framover mot det viktige og spennende stortingsvalget om to år. To av temaene i årets valgkamp vil komme til å dominere det oppgjøret. Det gjelder den økende arbeidsledigheten og hvilken politikk som mest effektivt bidrar til omstilling og nye jobber. Og ikke minst den nye og voldsomme bølgen av flyktninger som er på vei inn i alle deler av Europa. I et slikt perspektiv er årets lokalvalg en politisk inngang til en ny og meget usikker framtid.

Så lenge Jonas Gahr Støre satt stille i båten og lærte seg å ro, gikk det meget godt med Arbeiderpartiet. Tidvis skrapte partiet himmelen med noteringer nær 40-tallet. Men så møtte Støre den politiske hverdagen — og valgkampen — der Erna Solberg er en slugger i ringen. Helt på tampen av valgkampen ser det likevel ut som om vinden blåser Arbeiderpartiets vei.

Fra regjeringens tiltredelse
har statsminister og Høyre-leder Erna Solberg vært helt tydelig på at oppgave nummer en er omstilling i økonomien. Den utfordringen kom nok tidligere og med større kraft enn hun ventet da oljeprisen kollapset og la seg i stabilt sideleie på et halvert nivå. Samtidig sliter Høyre med troverdigheten. Partiet holder hardnakket på sine løfter om å redusere formuesskatten, selv om en lang rekke framstående økonomer har påvist at det er et usselt virkemiddel når det gjelder å stimulere økonomien. Samboerskapet med Frp går kanskje rimelig greit for seg internt i regjeringen, men de ytterste blå er en stadig større byrde å bære fram. I flere viktige byer lider Høyre av en styringsslitasje som ofte er selvpåført.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fremskrittspartiet kan ha skjulte reserver, men går mest sannsynlig mot et dårlig valg. I begynnelsen av valgkampen spilte Siv Jensen som ventet ut innvandringskortet. Og hun knyttet det direkte til kommunenes evne til å ta imot flyktninger. Denne oppfordringen om boikott ble raskt en rekyl da det gikk opp for det norske folk hvilke lidelser flyktningene er utsatt for. Sympatibølgen traff Frp midt i fleisen, og fikk selv en gammel politisk rev som Per Sandberg til å spinne fra den ene posisjonen til den andre mens velgerne så på med økende mishag.

MDG kan komme på vippen mellom de røde og blå i en rekke kommuner. Spørsmålet er om de grønne får sine sympatisører helt fram til urnene. I så tilfelle kan partiet bli etablert som en ny og varig faktor i norsk politikk. Problemet er at partiets politikk er usammenhengende og uferdig, og tidvis preget av at MDG både er et parti og et økologisk trossamfunn.

SV henger i tauene som en bokser som er slått ut en gang for mye. Selv om enkelte målinger viser at SV kan gå litt fram (fra svake noteringer) samtidig som MDG øker, er det ingen tvil om at de grønne stjeler både SV- og Venstre-velgere. SVs identitetsproblem, som er partiets største utfordring, er ikke på noen måte løst.

Mellompartiene skvulper hver for seg litt over eller under femtallet. Så langt har Senterpartiet ikke vist noen tegn til å nærme seg den nåværende borgerlige blokken. Alle interesser som står bak Sp opplever FrP som en hovedfiende. Venstre er stadig totalt avvisende overfor enhver mulighet til dialog eller samarbeid med Ap, mens KrF under kristenhumoristen Knut Arild Hareide er mer på glid. Venstres trofaste forhold til Erna og Siv er avgjørende for regjeringen fordi partiet skaper det nødvendige flertallet i Stortinget. Ingenting tyder på at partileder Trine Skei Grande viker fra denne posisjonen, selv om den fører til at velgere går til Miljøpartiet.

I byer som Bergen og Oslo vil lokale saker ha stor innvirkning på resultatet. I Bergen sliter Høyre fordi partiet gjeninnførte eiendomsskatten og attpåtil økte den. En ordfører som er under politietterforskning, gir heller ikke medvind. I Oslo valgte Ap en modig linje med å foreslå en ny, nokså øremerket eiendomsskatt. Lenge så det ut til å bli skjebnesvangert, men rett før valget indikerer meningsmålingene at velgerne aksepterer det.

Under de lokale og konkrete sakene finnes som alltid spørsmålene om verdier og interesser. I det perspektivet er det vår oppfatning — denne gang som ved tidligere valg — at det er viktig å holde Fremskrittspartiet borte fra sentrale maktposisjoner. Partiet skal selvsagt ha de verv og posisjoner som valgresultatet og de demokratiske tradisjonene tilsier. Det er velgerne som bestemmer graden av innflytelse. Vi mener Frp, bare med sine manøvrer og holdninger i flyktningsaken, har gjort seg fortjent til et politisk nedrykk.

Foran stortingsvalget for to år siden pekte vi på nødvendigheten av et sterkt politisk sentrum. Venstre og KrF valgte å bære de blåblå fram til taburettene, og har tidvis fått betalt for dette i form av politiske delseire. Etter to år er det likevel synlig at motsetningene innen firepartikoalisjonen er betydelige. KrF-leder Hareide har innledet en forsiktig flørt med Ap og Jonas Gahr Støre, og fått betydelig respons. Venstre viser ikke tegn til å rikke seg, og uten at det skjer, vil ikke sentrum kunne spille en samlet rolle. Vi mener det er ønskelig at det finnes en samlet sentrumsblokk som kan samarbeide både til høyre og til venstre. Det vil skape ny dynamikk i norsk politikk, åpne for flere grønne reformer og samtidig avslutte Frp?s rolle som innflytelsesrikt støtteparti. Partiene i sentrum har to år på seg til å finne en slik rolle. Da må Venstre gå i seg selv, men det må i høy grad også Arbeiderpartiet. Uten en ny tillit mellom disse to partiene vil vi ikke se nye og interessante styringsalternativer. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook