HVER SIN KANT: De to dominerende partiene i Storbritannia er blitt enda mer dominerende, samtidig som de har beveget seg mot hver sin ytterkant. Foto: AFP PHOTO / Ben STANSALL AND Niklas HALLE'N
HVER SIN KANT: De to dominerende partiene i Storbritannia er blitt enda mer dominerende, samtidig som de har beveget seg mot hver sin ytterkant. Foto: AFP PHOTO / Ben STANSALL AND Niklas HALLE'NVis mer

Sentrum i britisk politikk er radert ut. Fløyene står igjen

Theresa May blir boende i Downing Street i følge de ferskeste prognosene timer før valglokalene stenger.

Kommentar

Storbritannia har parlamentsvalg, ikke presidentvalg, men da Theresa May skrev ut nyvalg, gjorde hun det i praksis til et personvalg. Hun ba om velgernes tillit, samtidig som hun regnet med at Jeremy Corbyn ville oppfattes som en svak, uprøvd og splittende kandidat, selv i eget parti.

Siden den gangen har det meste gått galt for Theresa May, mens Jeremy Corbyn har gjort det han er aller best på, å drive valgkamp og mobilisere grasrota. Mens de konservative vaklet og vinglet, samlet et splittet Labour seg til dyst mot erkefienden. Selv Corbyns argeste kritikere har tatt en pause.

Likevel blir Theresa May høyst sannsynlig sittende. Labour har overraskende tatt et jafs av det tosifrete forspranget May startet med. Enkelte målinger har til og med partiene side om side med bare en feilmargin mellom seg, men de fleste meningsmålingene viser i innspurten at de konservative fortsatt leder med pluss/minus 10 prosentpoeng. Etter terroranslaget i helgen, har de konservative igjen gått frem i flere av dem.

Usikkerhet om målingene preger kommentarene og analysene. Etter Brexit og ikke minst forrige parlamentsvalg, hvor de konservative knuste Labour stikk i strid med spådommene, er naturligvis både valgeksperter og kommentatorer forsiktige med å spå utfallet, tross at alle tegn peker mot May-seier. Noen helgarderer seg ved å spå «hung Parliament», det vil si at ingen får flertall, siden de konservative tross alt ser ut til å miste en del plasser, mens Labour går frem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller gjør de det? Britenes gamle og mange vil si urettferdige valgsystem er vanskelig å spå om, selv med relativt presise målinger. I mange kretser er det svært få stemmer som avgjør. Samtidig kan Corbyn lide samme skjebne som Hillary Clinton, at velgerne hans er samlet i store byer. Hans mange løfter til middelklassen har appellert til liberale velgere i urbane strøk. Ikke minst kan løftet om å fjerne studieavgifter og innføre stipender, mobilisere unge velgere som allerede er begeistret for gammelsosialisten.

Theresa May kan ikke beskyldes for å ha drevet velgerfrieri i samme grad. Hun prøvde til og med så godt hun kunne å støte fra seg eldre kjernevelgere ved å foreslå å innføre omsorgsbetaling. Forslaget ble døpt «demensskatt», fordi det i praksis betydde at eldre måtte selge huset sitt hvis de skulle på sykehjem. Det er ikke en merkelapp du liker å få på politikken din i en valgkamp, og hun gjorde raskt helomvending. Da var skaden allerede skjedd, samtidig som hun undergravde budskapet om at hun og de konservative var det trygge og forutsigbare valget.

May prøvde å selge seg som en litt mykere variant av jernladyen Thatcher, hun som skrøt av at ingen kunne få henne til å snu, og her måtte May gjøre en ydmykende helomvending i første forsøk.

De siste dagene har Theresa May vist sitt sanne jeg etter terroranslaget i London. Hun var kjent som en beinhard innenriksminister, som også var ansvarlig for å gi vide fullmakter til sikkerhetspolitiet. I går sa hun at hun ville overkjøre menneskerettigheter, hvis de kommer i veien for terrorbekjempelse. Det høres nok tøffere ut enn hva det innebærer i praksis i forhold til dagens politikk, men er et ekko av europeisk høyrefløy og Trump-retorikk.

De konservative har lenge prøvd å undergrave den europeiske menneskerettsdomstolen som ledd i korstoget mot EU. Du skulle likevel tro britene hadde lært at bruk av internering og fengsling uten dom har motsatt hensikt. Det var ikke britenes nådeløse behandling av nord-irske katolikker som knakk IRA til slutt. Tvert om skapte det sympati og rekruttering.

Mens de konservative har svingt til høyre, har Labour svingt skarpt til venstre under Corbyn, samtidig som mer liberale sosialdemokrater og konservative, samt LibDem er radert ut. Sentrum i britisk politikk er forsvunnet, sukket The Economist nylig i en bekymret leder.

Men hukommelsen er kort på begge sider av britisk politikk. Om noen timer får vi vite om Jeremy Corbyn tross alt har klart å mobilisere velgere med sin direkte og rufsete stil. Britiske velgere kan i hvert fall ikke skylde på at partiene og politikerne likner så mye på hverandre at det ikke gjør noen forskjell hvem som vinner.